Aktuelle artikler fra Aftenposten:

Enkelte problemstillinger mister ikke sin aktualitet med tiden. Tvert imot kan det av og til virke motsatt: Problemene vokser i aktualitet og omfang snarere enn å minske. Da Aftenposten i fjor skrev om tidspresset og kravene som unge i dag må leve under, traff de tydeligvis en slik nerve. Problemet har ihvertfall ikke blitt særlig mindre det siste året.

Ungdom har ikke vondt av å bli stilt litt krav til. Man har heller ikke vondt av å måtte bruke tid og krefter på å mestre en kunst, heller ikke av litt hardt arbeid en gang iblant. Men kan det bli for mye?

Aftenposten hadde sommeren 2011 et særlig fokus på det å være ung i dag. Artiklene favnet bredt, men totalinntrykket de forsøkte å gi var entydig: Ungdom er ikke så ille som vi alltid vil ha dem til, og det å være ung i dag er ikke nødvendigvis bare enkelt. Eksempelvis kunne man lese at tenåringsjenter får så store komplekser vedrørende kroppen sin at det går ut over selvbilde, psykisk helse og livskvalitet.

Innledningsvis skal Aftenposten ha skryt for at de tar opp slike spørsmål og tema på nasjonalt nivå. Samtidig sitter man med en aldri så liten følelse av hykleri fra medias side også; man skal ikke lengre tilbake enn til 2010 før samme avis skrev oppslag på oppslag om hvordan dagens ungdom var late, ikke orket å jobbe og generelt bare representerte elendighet og latskap. Enten tok Aftenposten inn over seg at virkeligheten er noe mer nyansert enn som så, eller så gjør de som media flest og skriver det som gir mest penger i kassa. Dem om det.

Trening blant unge er i skuddet som aldri før. Trening skal som regel gjøres flere ganger i uka (2/3 av ungdommene trener 3+ ganger i uka), og det å ikke trene gir fort dårlig samvittighet. Hvorfor denne treningsmanien? “Rapporten viser dessuten at ungdom som trener flere ganger i uken, opplever større grad av sosial aksept, sammenlignet med ungdom som ikke trener.” Videre: “– Å se bra ut er viktig, forklarer Lara. – Derfor velger vi gjerne trening som gir raske resultater – som spinning – fremfor idretter som kunne ha skapt mestringsfølelse.”

Fellesnevneren kan beskrives med ett ord: Selvbilde.

Det er ingen tvil om at dagens ungdom, i større grad enn for bare 8-10 år siden, eksponeres for forventningspress og prestasjonskrav. Alt måles. Karakterer, utseende, image, karisma, antall Facebook-venner og bruk av sosiale medier generelt…lista er lang.

Man får bare lyst til å filleriste noen. Minne dem på at deres verdi som mennesker, skapt i Guds eget bilde, ikke defineres ut ifra deres gjøren men ut ifra deres væren. Minne dem om at å knytte ens selvbilde opp til hva en kan og hva en gjør er livsfarlig, for den dagen denne egenskapen tas ifra deg forsvinner også livsgnisten og selvidentiteten.

Det blir sagt så kort og presist i filmen Red i den fransk-polske filmtrilogien Three Colors: Det viktigste man kan gjøre, særlig når folk trenger en, er å være. Ikke gjøre, men være.

Videre i Aftenpostens serie leser man om hvordan ungdom kontinuerlig kjenner på byrden av å måtte være tilgjengelige og få med seg all informasjon. Man er redd for å havne bakpå dersom man ikke alltid er tilgjengelig. Også dette går ut over ens mentale helse og ikke minst nattesøvn.

Informasjonsalderen, som kan tjene som et godt navn på vår tidsalder, er på mange måter en god ting. Men den har også sin pris. Prisen er at man ikke lærer seg å sikte informasjonsstrømmen. Man lærer seg ikke å skille mellom hva man må få med seg og hva man bør få med seg. Man lærer seg ikke å skille mellom det nødvendige og det nyttige. Man lærer seg ikke å logge av, ta pauser, lytte til stillheten og søke roen.

Det er ikke mer enn et par år siden jeg selv lærte meg noe av denne prosessen. Det som i utgangspunktet ble en slitsom informasjonsstrøm av “må, må, må” har etterhvert roet seg. Jeg lærte meg å skille mellom “må” og “bør,” og lærte at det er ikke alt innenfor “bør” jeg trenger å få med meg. Prioriteringens kunst er en vanskelig en, og som jeg selv enda ikke mestrer fullt ut. Men den er essensiell, for alternativet er å brenne seg ut på alt man “må”.

Er utviklingen vi ser hos ungdom et resultat av en postmoderne materialistisk sekularisme? Kanskje. Likhetstrekkene med den sekulær-materialistiske ungdomskulturer man finner i land som f.eks. Japan er slående. Denne ungdomskulturen, til tross for at den gir synlige resultater både i skole og arbeidsliv, har sin fatale pris. Den prisen bør vi unngå å måtte betale i Norge. En kursendring må til, hvor vi igjen lærer og minner oss på at menneskets verdi ligger ikke i oss selv og våre prestasjoner, men i Han som gir oss verdi ut ifra hvem Han er og Hans prestasjoner.

Av Ingar T. Hauge