Videoen er produsert av Forum of Christian Leaders, og gjengis med tillatelse.
Jim Cecy er senior pastorlærer ved Campus Bible Church i Fresno, California. Han er også grunnlegger og president i JARON Ministries International, en utrustningstjeneste for kristne ledere. Han har en Master of Divinity i Bibelutleggelse og en Doctorate of Ministry. Han er foredragsholder og forfatter, og har blant annet skrevet «The Purity War: A Biblical Guide to Living in an Immoral World» og «Anger: The Worm in My Apple». Jim har vært gift i 45 år og har tretten barnebarn.
Dersom vi skal forsvare Bibelens autoritet, tilliten vi kan ha til at dette er Guds ord, kan vi se på de indre bevisene. Det var hva Bibelens forfattere sa, det var hva Jesus Kristus selv sa, at «Ditt ord er sannhet».
Men vi må også presentere de ytre bevisene for denne «folkets meningsrettsal» (court of public opinion: å bruke mediene for å påvirke støtten til en side i en rettssak, overs.anm.). Det er mange måter å gjøre dette på. Vi kan kalle arkeologene og historikerne til vitneboksen. Historie og arkeologi har bekreftet det som Guds ord forteller. Jeg kan gi et eksempel med Nuzi-tavlene. Noen av skikkene beskrevet i 1 Mosebok ble hevdet å være falske eller ikke-eksisterende, men de ble funnet på Nuzi-tavlene som ble oppdaget i 1929. Ras Shamra-tavlene viste at det fantes skriftspråk på Moses tid, selv om mange liberale sa at skriving ikke begynte før Davids tid og at Moses derfor ikke kunne ha skrevet de fem første bøkene i Bibelen.
Arkeologi. Jeg var på London Museum for ikke så lang tid siden, og stod ved en maiskolbeformet leirbit. Det var Kyros den stores edikt (offentlig kunngjøring), som satte fri alle menneskene i dette området slik at de kunne reise tilbake til sitt land og tilbe sin Gud. Jeg gråt av at arkeologien beviste det min Bibel sier. Vi har funnet Ur i Kaldea, som ingen tidligere trodde eksisterte. Vi har funnet Sodoma og Gomorra. Vi har arkeologiske og historiske bevis.
Vi har også vitenskapelig nøyaktighet. Jeg ser på Jobs bok, den eldste boken i Bibelen som snakker om jorden som henger i tomhet og i rom. Vi visste ikke det før langt senere. Den snakker om at jorden er rundt, jordens sirkelform, Job snakker også om det faktum at jorden spinner rundt en akse, som rundt en kjevle. Jorden spinner rundt en akse i 23,5 grader. Vi visste heller ikke det før langt senere. Bibelen er ingen vitenskapelig bok, men når den snakker om vitenskap, er den nøyaktig. Selv i Salme 139, der Bibelen snakker om at vi vevd av Gud, brukes et ord som er beskrivende og peker mot DNA og dens form.
Les også Jon Romuld Håversen: Hvordan ørsmå detaljer i evangeliene viser at de er til å stole på
Så kan vi se på den profetiske nøyaktigheten i Bibelen. Jeg kan ta oss til Salmene, til Sakarja, til Mika og de mange profetiene som omhandler Jesu liv, død, begravelse og oppstandelse. Over 300 profetier har blitt oppfylt. Jeg har blitt fortalt av en matematiker at sjansen for at åtte av disse, kun åtte, skulle bli oppfylt, er ti opphøyd i 17. Jeg er ingen matematiker, jeg skulle bare ønske jeg hadde 10 pluss 17 nuller bak i mitt sjekkhefte. Men jeg kan si dette: en matematiker forsøkte å forklare dette med ord en lekmann kan forstå. Det vil være som å fylle staten Texas i USA med et nitti centimeter høyt lagt med sølvpenger. Sjansen for at en blind mann skal finne en merket sølvpenge på første forsøk tilsvarer 10 opphøyd i 17. Her har vi altså profetisk nøyaktighet som igjen beviser at Bibelen er troverdig.
Vi har også en unik harmoni i denne boken som består av 66 bøker. Tre språk, hebraisk, arameisk og gresk. Skrevet av 40 forskjellige forfattere over en periode på 1600 år, men med ett felles tema: Messias. Gud forsonet verden med seg selv gjennom Kristus. Med en felles menneskelig tilstand: at vi alle er syndere og ikke har gitt Gud ære. Med et felles tema, et livsyn: at det finnes en Gud og vi er ikke Ham. Bibelens harmoni er et godt argument for dens troverdighet.
Så kan vi også legge til Bibelens unike karakter. Det jeg elsker ved Bibelen, er at den ikke presenterer mennesker som superengler. Den presenterer dem slik som en britisk forfatter beskrev: «warts and all» («vorter og alt»; et idiom for å si at man ikke utelukker det ubehagelige og feilbarlige, overs.anm.). En Abraham som var en løgner, en Moses som var en drapsmann, en David som var utro. Det er en bok som vi ikke ville skrevet om vi kunne, eller ikke kunne skrevet om vi ville.
