Den klassiske helten

En viktig årsak til den enorme populariteten er de engasjerende og gjenkjennelige elementene i film etter film. Seriens legendariske kjenningsmelodi er en vesentlig del av denne merkevaren. Like sentralt er bilene og biljaktene, våpnene og skuddvekslingene, skurkene og Bond-pikene, samt de fengende filmlåtene.

I sentrum står Bond som den uovervinnelige helten, en britisk gentleman som gang på gang redder verden med stil og sjarm, uovertruffen teknologi og sin «rett til å drepe». Bond-serien ble skapt i skyggen av den kalde krigen, med et tydelig skille mellom «de gode heltene» og «de onde skurkene». Men allerede i disse klassiske filmene med Sean Connery (1962-71) og Roger Moore (1973-85) er det en tvetydighet hos Bond.

Vi kan langt på vei identifisere oss med heltens overordnede og utrettelige kamp mot ulike globale trusler. Samtidig legitimerer helten med sin handlemåte og livsstil både iskalde drap og et kynisk forbruk av kvinner.

Den moderniserte helten

Med den kalde krigens slutt, nye globale utfordringer og økende pluralisme i Vesten, så filmskaperne behov for å fornye Bond. Etter en overgangsperiode med Timothy Dalton og Pierce Brosnan som agent 007, ble filmserien relansert i 2006 med Daniel Craig i hovedrollen. Hans fem filmer har en sammenhengende historiefortelling, fra Casino Royale til No Time To Die. Selv om de viktigste elementene beholdes fra de klassiske filmene, fremstår Bond nå som en annerledes helt.

Med Craig i rollen som agent 007, har serien blitt mørkere. Bond bruker mindre humor i dialogene, og stemningen er ofte melankolsk. Kampscenene er mer brutale og skildres med flere nærbilder. Skillet mellom «den gode helten» og «de onde skurkene» er ikke lenger så entydig.

Samtidig er ikke fokus bare på action, Bond-piker og høyteknologiske duppeditter. Nå vies også oppvekst, bakgrunn, relasjoner og følelser oppmerksomhet. Bond beskrives som mye mer enn bare en spion, samtidig som kvinnerollene er markant annerledes.

Den komplekse helten

I No Time To Die skildres hovedpersonen som en svært sammensatt helt, i spenningen mellom idealisme og kynisme. Bond beskrives på en og samme tid som en sårbar mann, en varm omsorgsperson og en ufølsom drapsmaskin.

Kvinnene er likeverdige kolleger og kampfeller, ikke primært sexobjekter. Bond fremstår ikke lenger som en rundbrenner, men har i filmens nåtid en komplisert kjærlighetshistorie til en mye yngre kvinne (Madeleine Swann). Samtidig plages han dypt av sitt store kjærlighetstap i fortiden (Vesper Lynd).

Nettopp tid og aldring er sentrale temaer i filmen, der Bond er 007 på overtid. I en dialog med Bond klager hans sjef M over at samtidens fiendebilde er blitt mer diffust, men at det fortsatt er like alvorlig. Litt nølende og småironisk gir begge uttrykk for at det vestlige demokratiet fortsatt bør forsvares, også ved hjelp av etterretning.

Den sekulære helten

Filmserien med James Bond er produsert for å gi fengende underholdning til et globalt publikum. «Så lenge Bond-filmene underholder folk, vil de lykkes. De har alltid klart å være relevante, fordi de gjenspeiler tida», uttalte Daniel Craig til Dagsrevyen på premieredagen. Spørsmålet er da hva filmene speiler, hvilke verdier som formidles – og hvordan seeren møter dette.

Agent 007 har alltid vært en tvetydig helt. Han kjemper med rette for fundamentale demokratiske verdier, men ofte med holdningen at målet helliger midlet. Ikke bare på det profesjonelle plan, men også personlig. Bonds fiktive verden er et sekulært univers, der individualismen står sentralt. Det samme gjelder vår virkelige verden. Her speiler Bond-filmene utviklingen i det sekulariserte Vesten. Dette utfordrer.