Motstykke til Lewis 

Med Oxford både som base privat og som ramme rundt mange av fortellingene, fremstår da også Pullman som den sekulære arvtakeren etter C.S. Lewis. Hvem av de to som vil bli stående som Oxfords fremste fantasyforfatter for barn og unge, gjenstår å se.

I flere intervjuer gir Pullman uttrykk for et ambivalent forhold til Lewis og  fantasyserien om Narnia. Han verdsetter Lewis´ litterære kraft og respekterer at Narnia-serien kjemper med de store spørsmålene, men har ikke noe til overs for svarene som gis. I hans øyne, fungerer Narnia nærmest som propaganda for kristen tro.

For Pullman er det umulig å tenke seg at Gud finnes, og han er svært tydelig i sin religionskritikk. Han omtaler seg imidlertid som en «Church of England – atheist”, og viser til påvirkning fra oppveksten hos sin bestefar, som var prest. Spørsmålet er da hvordan disse kontrastene speiles hos Pullman?

Ambivalent holdning

Pullman-kjenneren Tony Watkins gir viktige pekere til forfatterens motsetningsfylte forhold til kristen tro i artikkelen The art of darkness: Philip Pullman’s Christian atheism (2020). På tross av at Pullman insisterer på at det ikke finnes noe mer enn denne verden, synes han stadig å trekkes mot “det bortenfor”. Hans forfatterskap er til dels preget av en kristen litterær tradisjon, men som oftest med en helt annerledes bruk av bibelske motiver. Pullman formidler også mange bibelske verdier, som godhet, ansvar og omsorg, men avviser den bibelske forankringen. Han ser Jesus som et moralsk geni, men hevder at kilden til moralske handlinger kun ligger i menneskelig visdom.

Selv om Pullman verdsetter religiøse fortellinger og mener at religionenes spørsmål om livets opphav og mening utgjør de store spørsmålene i livet, forkaster han altså en religiøs virkelighet. Men samtidig som Pullman avviser muligheten for at Gud eksisterer, hevder han at nettopp tanken om Guds død er opphavet til mye av samtidens opplevelse av meningsløshet og fremmedgjøring.

«Pullmans ateisme har en tydelig smak av kristen tro», sammenfatter Watkins, og bruker Den mørke materien som illustrasjon.

Fascinerende univers 

Denne fengende trilogien er som et kosmisk drama der både filosofi, vitenskap og religion spiller med. Vi dras med på den unge jenta Lyras farefulle ferd langt mot nord for å lete etter kidnappede barn. I følget er også hennes «daimon» Pantalaimon, en gruppe modige sigøynere og ikke minst: et mystisk kompass. Reisen fører etter hvert inn i andre verdener, til de dødes rike og ut til en verden der voksenlivet venter. Universets skjebne hviler på barnas skuldre, og det er Lyra som må velge rett. Underveis får hun hjelp av vitenskapsmenn og isbjørner, av hekser og engler.

Kampen mellom det onde og det gode, verdien av vennskap, søken etter identitet og kravet om å ta ansvarlige valg er viktige elementer i fortellingen. Samtidig er trilogien dypt kritisk til kirkens dogmer og autoritet og fremmer sekulære måter å tenke sammenheng og mening på.

Motpol til Narnia 

Hvordan kommer så Pullmans sekulære livssyn fram i Den mørke materien?

Mens Lewis presenterer Aslan som den sterke, rettferdige og gode Kristus-skikkelsen, skildres Gud av Pullman som en svak tyrann som bør avsettes. Fremtidshåpet i Narnia knyttes til hva som vil skje når “Aslans virkelige verden” bryter inn, mens Lyra i Den mørke materien oppfordrer til å bygge “himmelens republikk” her og nå.

I Narnia er opprøret mot Aslans gode vilje det grunnleggende problemet. I Den mørke materien gis derimot syndefallet en totalt annerledes betydning. Her er Lyra den nye Eva, og «syndefallet» skjer idet hun når puberteten og erfarer kjærlighet og seksualitet. Dette bekrefter livet og gir frihet, ikke minst fra religionens maktmisbruk og undertrykkelse.

“All stories teach”

Pullman er forbilledlig både i åpenheten om eget livssyn og i presiseringen av at ingen fortelling er “bare underholdning”, men har unik påvirkningskraft. Han sier at uansett om forfatterne er bevisste på det eller ikke, vil historiene deres lære oss noe om hvordan verden er og livet bør leves.

Grunntonen i Pullmans fantasyunivers er tydelig sekulærhumanistisk. I lys av kritikken av Narnia som kristen propaganda, er det imidlertid ironisk at han selv tidvis er direkte forkynnende i Den mørke materien. Watkins påpeker at  Pullmans stadige gjentakelser av de samme poengene om Gud, kirken og «himmelens republikk» i sin formidling utenfor fiksjonen, viser at han er bevisst på sin forkynnelse i triologien.

Samtidig gir altså dette universet tydelige glimt av lengsel etter «det bortenfor». En lengsel som griper dypere enn kun påvirkning fra barndom og litterær tradisjon. Den er forankret i vår Gud-gitte lengsel etter kilden for godhet, visdom og frihet.