Husker du tegneserien Archie? Ungdommen med det karakteristiske røde håret er kommet til Netflix i serien Riverdale – men slett ikke som idealtenåringen vi møtte i bladet.
Av: Anne Solfrid Brennhovd, redaktør for Snakk om Tro
Kompetansemål
Tegneserien der menneskene var lykkelige, været var vakkert, sosiale problemer var ikke-eksisterende, ungdommene var gode på bunnen, alle jentene ville ha Archie, og Archie ville ha alle jentene har sin opprinnelse helt tilbake til 1941. Bladet holdt det gående helt til 2015.
Hvem er egentlig ekte?
I Riverdale vil Archie fortsatt ha alle jentene. Alle jentene vil fortsatt ha Archie. Men det er slutt på uskyldig flørting, her er det rett på sak – unnskyld, rett til sengs. Byen er nå preget av store skiller. Under de perfekte fasadene preget av hvite, vakre og i flere tilfeller ufattelig rike mennesker lurer mørke hemmeligheter. Riverdale skjuler mye, inkludert en seksuell relasjon mellom Archie og hans musikklærer, et uoppklart mord på en skoleelev, lyssky virksomheter og homofile som har hemmelige møtesteder for tilfeldig sex i en farlig skog.
Den første episoden tegner opp mye av seriens tema. Archie er blitt sexy. Betty er forelsket i Archie. Bettys homofile venn Kevin konstaterer at seksuell identitet er flytende, og leter derfor etter andre homofile i hver en sjel han møter. Archies følgesvenn Jughead påpeker at han er aseksuell. I tillegg henger en mørk sky over byen, alle mistenker og mistenkes, og den drepte guttens familie reagerer særdeles forvirrende på tapet av et ungt familiemedlem. Kort sagt: Archies univers er blitt langt mørkere og veldig seksualisert.
Flytende identitet
Vi møter en gjeng ungdomsskoleelever midt i en identitetsformende tid. De leter etter fotfeste og fremtid. Samtidig er det viktig for dem å holde alle muligheter åpne, ikke i minst i forhold til seksuell identitet. Det som gjelder i dag, gjelder kanskje ikke i morgen.
– Kan vi ikke, i denne post James Franco-tiden, være alle ting på en gang? Veronica Lodge, en av hovedkarakterene setter ord på det mange av ungdommene jobber med. Hvorfor skal de måtte forholde seg til grenser, til fasttømrede mønster, til negativitet og andres forventninger?
Vage voksne
Et vesentlig kjennetegn ved de fleste populære tenåringsdrama på TV er at hovedkarakterenes foreldre enten har tilbaketrukne roller eller ikke fungerer som oppegående voksne. Slik der det også i Riverdale, der de fleste enten faller i kategorien grådige, maktsyke, egoistiske og upålitelige, eller opptrer som barnas likemenn: grenseløse bestevenner som har følelser og umiddelbare behov som eneste kompassnål både for seg selv og for barna.
Riverdales første sesong fikk skyhøye seertall og har en stor seerskare også i Norge. Derfor er det viktig å se på hva serien sier er sant, rett og viktig for et godt liv, hva vi kan bekrefte og hva som må utfordres. Når Riverdale forteller at sex er til for å prøves ut i alle varianter uten forbehold og at voksne først og fremst meler sin egen kake, må det utfordres.
Fortellinger endrer kultur
Psykiateren Glynn Harrison sier i boken A Better Story – God, sex & human flourishing at fortellinger fungerer som kraftige virkemidler for å spre nye ideer, og at arkitektene bak den seksuelle revolusjonen har vunnet frem fordi de visste dette. Det er laget mengder av populærkulturelle fortellinger som fenger oss og som formidler ideer som endrer verdisettet til en hel kultur. Endringene vi ser i Archie fra papir til TV illustrerer virkelig denne kraften.
Disse historiene, som Riverdale, taler til vanlige menneskers moralske instinkt og påvirker oss alle både bevisst og ubevisst. Her presenteres de små, men modige menneskers kamp for retten til å være ´den de egentlig er´ i møte med for eksempel hyklerske politikere eller forsteinede biskoper. Gode historier har kraften til å fange vår oppmerksomhet, koble seg på våre følelser og åpne oss for muligheten til endring.
I en kristen ramme responderer vi ofte på slike emosjonelle historier med faktabasert informasjon, eller med frykt og skam. Det første når sjelden inn, det siste handler ofte mer om oss selv enn om andre. Men vi kan fortelle en bedre historie. Det er på tide at vi tenker gjennom vår forståelse av den bibelske moralske visjonen, og hvordan vi kan formidle den til ungdom på en troverdig måte. Det er en mulighet som vi bør gripe.
Artikkelen har også stått på trykk som Kulturnotat i avisen Dagen
