Fra synliggjøringstillegget
- Elevene skal utfordres til å vurdere hvordan forskjellige livssyn fremmer verdier som respekt for menneskeverdet, naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet
- Faget skal gi kompetanse i å analysere livssyn ut fra sentrale momenter i kristen tro
- Elevene skal få hjelp til å reflektere over hvordan tro og overbevisning påvirker hverdagslivet
- Faget skal styrke elevenes evne til å vise respekt for mennesker uavhengig av livssyn
Av Leif Egil Reve og Stig Tore Aaberg
Buddhisme er kjent som en svært fredelig religion, og buddhister oppleves ofte som utpreget tålmodige og vennlige. Det ryktet skal ingen ta fra dem. Men hvor kommer motivasjonen for denne livsholdningen fra? I denne artikkelen skal vi bl.a se på hvordan buddhismens etikk også reflekterer dens virkelighetsoppfatning, og på noen kontraster til kristen tro. Vi vil også se nærmere på buddhismens forhold til konseptet synd som står sentralt i kristendommen.
Ikke egentlig etiske prinsipper
Dersom man tenker om etikk som «læren om rett og galt» så er det litt vanskelig å vurdere etikken i buddhismen. Dette skyldes i hovedsak at virkeligheten ifølge buddhismen ikke oppfattes som normativ. Alt er dypest sett enhetlig og umulig å skille fra hverandre, hvilket også gjelder opplevelser av rett, galt, og godt, ondt. Disse er nettopp «opplevelser», og denne enheten er i tillegg beskrevet som tomhet.
Det går allikevel an å snakke om noen prinsipper for god moral, handling og livsførsel, og særlig som formulert i deler av den åttedelte vei og i de fem levereglene. For en sammenhengende forståelse av buddhisme understrekes det at dette ikke egentlig er reelle etiske prinsipper, men strengt tatt bare beskrivelser av verden og «konstateringer» av virkeligheten. Det handler ikke om å gjøre det gode, men å erkjenne det gode og bli ett med dette.
Her kommer det inn et essensielt viktig moment for forståelsen av buddhisme; at «godt og ondt» ikke tenkes som etiske, moralske eller normative kategorier, men metafysiske kategorier. Der er ingen objektive regler eller bud. «Det onde» er det som forvirrer sinnet, skaper begjær og hindrer oss i å se virkeligheten som den er; som tomhet. «Det gode» er alt det som hjelper oss å forstå og erkjenne denne virkeligheten, og som bidrar til å utslokke begjæret og frigjøre oss fra utilfredshet, lidelse, og til sist gjenfødelse.
Rettet mot enhet
Det grunnleggende prinsippet i buddhismen er at alt er ett, og ett er alt. Enhet er den ytterste virkelighet, og denne enheten er som sagt en slags tomhet. Når et menneske er fullstendig opplyst vil en innse at man ikke eksisterer i seg selv, men bare er en del av alt. Nirvana-tilstanden vil si å oppnå denne enheten, å fullstendig bli en del av tomheten, og dermed opphøre å reinkarneres lenger. Grunnen til at man trenger mange liv er nettopp fordi det er svært vanskelig å oppnå den nødvendige opplysning bare igjennom ett liv. Man trenger mange liv for å komme dit, og her kommer karma inn i bildet.
Karma
Karma er et utfordrende konsept å få tak på, og ut fra vår vestlige forståelsesramme så tenker man gjerne at karma har med etikk å gjøre. Men karma har ingen etisk ladning! Karma handler ikke om straff for gode eller dårlige handlinger, for gode og dårlige handlinger finnes egentlig ikke. Karma handler derimot om konsekvenser av tanker, ord og gjerninger som rammer opphavsmannen selv, og først og fremst konsekvenser som rammer sinnet. Hat og grådighet er først og fremst ondt fordi det slår tilbake og forvirrer og forblinder sinnet vårt, hvilket i neste runde villeder oss til gjøre flere dårlige handlinger preget av hat og grådighet. Denne sammenhengen er den edle sannheten som må gjennomskues, og den negative spiralen som må brytes med den innsikt som oppnås gjennom meditasjon.
Karma er dermed en slags lov om årsak og virkning, og som til syvende og sist handler om balanse i enheten, balanse i tomheten. Denne balansen, siden alt er ett, er noe som bare skjer i universet, og karma-effekten handler om at denne balansen gjenopprettes. Det kan skje fort (instant karma), men ofte får hendelser i dette livet først konsekvenser i det neste eller senere liv. Derfor leter heller ikke buddhister etter hvorfor akkurat dette skjer akkurat meg og akkurat nå. Man aksepterer gjerne bare at det som skjer i dette livet skjer fordi det er fortjent i lys av handlinger i tidligere liv.
Passivitet?
Forestillingen om at alt som hender oss er «fortjent» viser seg å kunne føre til en svært passiv holdning til det som hender, både i eget liv og i andres liv. Hvis du blir utsatt for fattigdom, sykdom eller ulykke i dette livet så skyldes det noe du har gjort som har skapt ubalanse i tidligere liv, og som nå må gjenopprettes. Det tenkes også av og til at å gripe inn i en slik situasjon kan frata vedkommende muligheten til å gjenopprette balansen, og at man ved å hjelpe risikerer å «forskyve» gjenopprettingen til senere liv, og at det slik er bedre å ikke gripe inn. I en slik forstand kan muligens den fredeligheten som buddhisme er kjent for også oppfattes som et utslag av passivitet, og tålmodigheten hos buddhister en form for fatalisme.
I anstendighetens navn så må det sies at dette ikke helt er det buddhismen egentlig lærer, og at denne fatalistiske tankegangen er mer utpreget innen folkereligiøse forestillinger enn blant lærde. Samtidig kan det nok også være riktig å si at en slik tenkemåte kommer ut fra det buddhistiske idealet om «tilbaketrekning» fra verden, idealet om å akseptere virkeligheten som den er, og dermed tilbakeholdenhet med å involvere seg for mye i verden. På samme tid er idealet om medlidenhet med den lidende en av grunnprinsippene i buddhistisk lære og livssførsel, og vi kommer tilbake til noe mer om dette nedenfor under avsnittet «Sinnelagsetikk»
Fra et kristent perspektiv vil uansett tankegangen om «lønn som fortjent» være vanskelig å forsone seg med. Forskjellene mellom religionene i motivasjon for handling kommer tydelig fram, og hvordan dette er virkninger av èn virkelighetsforståelse som er full av normativitet, hensikt og mening (som den kristne), kontra en annen virkelighetsforståelse som er tom for normativitet, hensikt og mening (som den buddhistiske). Men vel så interessant er hvordan dette slår ut i praktisk handling, og vi skal se noe nærmere på dette.
Å slukke begjær
Det nærmeste man kanskje kommer etisk styrende prinsipper i buddhismen er at veien mot opplysning er brolagt uten begjær. Siden sannheten er at alt lider, og årsaken til all lidelse er begjær, fører det til at måten å stanse lidelse på er å stanse begjæret. Det er her den åttedelte veien kommer inn som et verktøy som leder mot utslettelse av begjær, og dermed utslettelse av utilfredshet og lidelse.
Et typisk eksempel for å vise at det å ikke ha begjær er løsningen kan være som følger: Hvis jeg har tannverk, og jeg begjærer at det skal gå over, og det ikke går over – så lider jeg. Men hvis jeg har tannverk, og jeg ikke begjærer at smerten skal ta slutt, og den ikke tar slutt – da lider jeg ikke. Jeg er fri. Jovisst, smerten er der, men hvis jeg erkjenner at jeg er smerten, så lider jeg ikke. Min erfaring er da ikke at jeg har smerte, men at smerte er, og jeg er ett med smerten Det handler om å fullstendig akseptere virkeligheten som den er. Enhver normativ vurdering av rett, galt, godt, ondt, bedre, verre osv vil bare lede mot utilfredshet og lidelse, eller mot begjær og hat, noe som uansett vil avsløre vår uvitenhet om virkeligheten.
Igjen; det hele henger sammen med at virkeligheten grunnleggende sett er ett, at hele virkeligheten er tomhet. Fra et utenfraperspektiv virker dette fort å kunne lede til den passiviteten beskrevet ovenfor, men hvordan tenker buddhismen egentlig om disse tingene for å unngå å fall i «fatalisme-fella»?
Sinnelagsetikk
Buddhistisk etikk er en utpreget sinnelagsetikk (holdningsetikk), som vil si en morallære der det grunnleggende spørsmålet er hva som er motivet for handlingen. Det betyr ikke at handling blir mindre viktig, men et viktig poeng er at man ikke skal kunne skjule seg bak f.eks en regel eller prinsipp. Man må kunne se alle som er berørt av handlingen i øynene og vite med seg selv at man handlet med de beste hensikter.
“Sinnet går forut for alle ting” som Buddha uttrykker det, og det gjelder også innen etikken. En handling er reelt sett ikke god med mindre intensjonen er god, og som i realiteten vil si at handlingen faktisk må være helt uten intensjoner! Enhver “god gjerning” som er gjort med tanker om egen belønning, håp om forbedring av egen karma e.l vil mangle den rette motivasjonen. Handlingen kan oppleves god av mottakeren, men den vil slå tilbake med negativ konsekvens på den handlende sitt sinn og liv. Man aner at dette da blir en krevende øvelse, men igjen spiller meditasjon den vesentlige rollen for å kunne rense ut alle baktanker, uvitenhet og forvrengte forestillinger som kan mislede oss til slike dårlige handlinger.
Den åttedelte vei er den som skal lede oss til dette fullkomne sinnelaget, og i mahayana-tradisjonen er dette uttrykt i “de seks fullkommenheter”: Fullkommen gavmildhet, fullkommen atferd, fullkommen tålmodighet, fullkommen meditasjon, og fullkommen visdom, som til slutt oppsummeres i fullkommen iver etter å følge den buddhistiske vei. Slik ser vi at buddhistisk etikk handler mer om visdom og erkjennelse av det gode framfor å handle på bestemte “gode” måter. Samtidig understrekes det at fullkommen godhet vil føre til handling, men da en handling fullkommen fri for baktanke. Fullkommen visdom er først og fremst å handle vist, og kommer bl.a sterkt til uttrykk i boddhisattva-idealet om å handle helt og holdent uselvisk for andres beste. Bør man da vente med å handle til sinnet er fullkomment uselvisk? Nei! Som med alle de syv andre “veiene” er rett handling også noe som må øves på.
Her kan det kommenteres noe om buddhismens variant av Den Gyldne Regel; den negativt formulerte Sølvregelen: «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg skal du heller ikke gjøre mot dem». På hvilken måte uttrykker denne et buddhistiske perspektiv på moral? Den positivt formulerte gyldne regelen betinger aktiv handling rettet mot andre, og understreker det relasjonelle ansvaret som kristendommen mener at mennesker har for hverandre. Ingen kan snike seg unna med at «jeg har ikke gjort noe galt», for fokuset her er mer at man er forventet å aktivt gjøre det gode. Dette kravet er ikke like eksplisitt i buddhismen. Det kan tenkes å henge sammen med at i det store prosjektet med å oppnå nirvana så er man til syvende og sist alene og ansvarlig for seg selv. Fokuset er først og fremst rettet innover mot å rense sitt eget sinn, og å utvikle sin egen innsikt, og til slutt forenes med tomheten. Alt som kan tenkes å forhindre dette i en selv eller for andre bør unngås, og fokus på ytre handling kan tenkes å distrahere denne prosessen, f.eks ved at handlingene trigger følelsesmessig engasjement som i neste runde kan tilsløre sinnets klarhet. Her må altså ting være i sin rette orden, og tanken er at den som er god vil vite og gjøre det gode, mens kristen etikk og moral i større grad framhever at den som gjør det gode også er god.
Buddhismen og vold
Som vi har vært inne på så har mange et inntrykk av buddhismen som en fredelig religion, og prinsippet om ikke-vold, ahimsa, står sterkt. Ett av navnene på Buddha er også «fredsfyrste». Samtidig har man munke-bevegelser som 969 i Myanmar og Bodu Balasena på Sri Lanka som har vært sterke agitatorer for vold, og ikke minst mot andre religiøse grupper. Til manges overraskelse uttrykte også Dalai Lama støtte til å drepe f.eks Osama bin Laden, hvilket viser at pasifisme-idealet i buddhismen ikke er absolutt. Men hvordan henger dette sammen med Buddhas lære?
Det er en fortelling i en av mahayana-sutraene om Buddha som sjøkaptein i et tidligere liv der han dreper en røver som planlegger massedrap på et skip. Buddhas gode intensjon i situasjonen var både å redde livet til passasjerene, men også å redde røveren fra sin egen dårlige karma. Ut fra bl.a dette er det formulert et konsept om «medfølende vold» (compassionate violence). Det er ytre sett vold på et fysisk plan, men så lenge det ikke er gjort i sinne, hat eller andre emosjoner så tenkes det essensielt som ikke-vold. Dette fordi det bidrar til å opprettholde eller gjenopprette karma i universet. Slik kan også krig forsvares, og særlig mot krefter som anses å true den buddhistiske levemåte, eller den nevnte karma-balansen.
Syndsbegrepet i buddhismen
Avslutningsvis skal vi se nærmere på buddhismens forhold til syndsbegrepet. I kristen tro er syndefallet og forståelsen av mennesket som en synder helt sentralt, og grunnleggende danner menneskeslektens fortapte syndstilstand selve begrunnelsen for og nødvendigheten av Jesu komme, død og oppstandelse. Det tenkes noe ulikt mellom kristne konfesjoner om aspekter ved synden og syndens konsekvenser, og det er ulike vektlegginger av forsoningsverkets virkninger. Forskjellige tradisjoner forstår også etiske spørsmål og enkelthandlinger ulikt med tanke på syndighet og alvorlighetsgrad. Samtidig forstås synd dypest sett som alt det som skiller oss fra samfunn med Gud, og med syndefallsberetningen som ramme så skildrer den først og fremst synden som et relasjonelt tillitsbrudd mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom. Videre knyttes synd også til brudd på gitte etiske normer, med reelt onde og destruktive konsekvenser for individ, fellesskap og skaperverk, og påfølgende skyld over synderen. Synden omfatter også unnlatelsessyndene, som er de gode ting vi skulle gjort, men ikke gjorde. Hvordan forholder så buddhismen seg til synd og skyld som konsepter og begreper?
Synd som konsept
Begrepet synd er et begrep som er vanskelig å knytte opp mot buddhismen. Som utgangspunkt innebærer begrepet at noe faktisk ér rett og galt, og at det faktisk finnes en måte verden burde være på, en slags moralsk realisme. Buddhismen har ingen slike tanker om at verden burde vært annerledes. Verden er som den er, og opplysningen ligger nettopp i å forstå, erkjenne og anerkjenne dette faktumet, denne sannheten.
Kanskje ligger det nærmeste man kommer begrepet synd i buddhismen nettopp her i forestillingen om at vi burde sett og forstått verden annerledes. Det er samtidig ikke helt riktig å snike inn et verdiladet ord som burde her. Buddhismen har som vi har vært innom flere ganger utgangspunkt i at virkeligheten er èn og udelt. Dermed vil det være et brudd med sannheten om virkeligheten dersom vi sier at noe er adskilt fra noe annet, eller at noe er bedre eller dårligere enn noe annet. Det følger heller ikke at man burde være sannhetsbevisst, og at vi burde begjære og søke sannheten om virkelighetens enhet, for det vil legge en moralsk, normativ forståelse på en ikke-moralsk virkelighet. Men i den grad vi kan sammenligne noe i buddhismen med begrepet synd så ville det vært dette, for det er denne uvitenheten som påfører mennesker alle dets problemer og destruktive konsekvenser. Man kan derfor tenke at det nærmeste man kommer noe man burde gjøre innen buddhismen er å bli opplyst (uten å begjære å bli opplyst) om at alt er ett, og ett er alt. I så måte blir synden alle de tingene som deler virkeligheten, og særlig de tre sinnsgiftene uvitenhet, begjær og hat. Målet er å forvandle disse splittende giftene til de forenende gavene visdom, generøsitet og empati.
En likhet her til forestillingen om synd i kristen tro er tanken om at synd er mye mer enn dårlige enkelthandlinger, eller brudd på gitte normer. Grunnsynden er først og fremst det som hinder oss i komme til Gud, og den mistillit, selvopptatthet og opprør som vender våre sinn vekk fra Den Ene. I det perspektivet kan mange ting som er positive i seg selv bli til synd som fører oss vekk fra målet om gjenopprettet fellesskap med hverandre og vår Skaper.
Språk som “synd”
Språkets funksjon er å organisere, kategorisere, dele og separere slik at tingene kommer i forståelig forhold til hverandre. Nettopp derfor bruker man ikke språk når man mediterer i buddhismen, fordi målet med meditasjon er å oppnå tomhet / enhet. Dvs å ikke tenke, men bare være ett med alt. Dette gjør munkene bl.a ved å puste ekstremt sakte, og gjerne akkompagnert av lyden «AUM». Denne lyden er forstått som en refleksjon av alt, og disse teknikkene gjør at du i større grad blir ett med alt. Å bruke språk for å forklare konseptet vil etter buddhistisk tanke da være noe man ikke kan gjøre pga. at konseptene overgår språket. Språket deler og kategoriserer, men opplevelsen av å være det ene, tomheten, alt, er ikke mulig å beskrive i språk. Derfor kan selv det å bruke ord bli noe man ikke «burde» gjøre, fordi det deler noe som egentlig er ett. Igjen; ikke «burde» i normativ forstand, men noe som bør unngås fordi språket vil tilsløre sinnet mer enn det forklarer og opplyser.
En sterk kontrast her til kristen tro er forestillingen om at Gud faktisk er mulig å beskrive med ord. Gud selv både skaper ved sitt ord, og kommuniserer med mennesker gjennom sitt ord, som i Guds Ord, Bibelen, og mennesket kan respondere til Gud med våre ord. Her er riktig nok ubegripelige og uutgrunnelige dybder som ikke lar seg fange i menneskelig tanke og språk, men dette språkfellesskapet mellom Gud og mennesker er aller tydeligst bekreftet gjennom at Gud selv er Ordet som ble menneske og tok bolig iblant oss.
Avslutning
Som man ser; buddhistisk etikk er både et spennende og innfløkt tema, og ikke minst for buddhister selv, hvilket bekrefter Buddhas lære om at veien til nirvana er lang og krevende. Samtidig, for alle praktiske formål så forholder buddhister flest seg i hverdagen til de fem levereglene; ikke drepe, ikke stjele, ikke lyve, samt avstå fra utroskap og beruselse. Her finner man mye felles grunn for sameksistens med både kristendom og andre trossystemer.
