VEKKELSER, ORGANISASJONER OG FRIKIRKER I NORGE

18- OG 1900-TALLET

HANS NIELSEN HAUGE OG HAUGEVEKKELSEN

Den første store store vekkelsen i Norge på 1800-tallet knyttes til bondesønnen fra Østfold, Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Alt fra han var barn, hadde han vært opptatt av åndelige spørsmål. Han hadde lest oppbyggelsesbøker av bl.a. Martin Luther, Johann Arndt og Erik Pontoppidan d.y.

Men det skjedde en stor forandring i Hauges liv da han var 25 år gammel. En dag han arbeidet ute på marken og sang salmen «Jesu, din søde forening at smage» skjedde det noe. Da var det at han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til at omvende seg». Slik fortalte Hauge om hendelsen.

Denne opplevelsen førte til at Hauge begynte som forkynner, først i hjemmet og nærmiljøet. I årene 1797-1804 reiste han rundt i hele Norge. Han skrev og utgav flere bøker som fikk stor utbredelse. Litteraturen ble et viktig redskap for utbredelsen av Haugevekkelsen.

At Hauge reiste rundt som forkynner, førte ham i konflikt med Konventikkelplakaten. Han ble arrestert flere ganger for å ha arrangert kristne møter uten sogneprestens tillatelse. De fleste fengselsoppholdene var kortvarige, men i Trondheim ble han sittende en måned i tukthus etter sju ukers varetektsarrest.

Han reiste til København for å legge sin sak fram for kongen, men ga opp. I København fikk han utgitt nye opplag av sine første skrifter og han skrev også nye bøker.

Til kongen i København kom det i tiden som fulgte flere klager på Hauges virksomhet. Biskopen i Kristiansand hevdet at Hauge bidro til å så mistillit til statens autoriteter og til prestestanden. Da embetsmennene i Norge gav rapporter om Hauges virksomhet, karakteriserte de ham bl.a. som en folkeforfører som utbredte overtro, fanatisme og falsk kristendom blant vanlige folk. Dessuten hevdet de at han brukte religionen til pengevinning.

For Hauge var det viktig å forkynne fram både «ånden og håndens gjerning». Han var flink til å fremme praktisk arbeid, var økonomisk foretaksom og han var flink til å organisere. Latskap og mangel på arbeidsinnsats betraktet han nærmest som en synd. Selv vandret han rundt i landet med strikketøy i hendene og han deltok i gårdsarbeidet der han fikk husly.

Han var med på å etablere flere bedrifter som boktrykkeri, papirfabrikk og handelsvirksomhet ut fra Bergen. Der fikk han vennene til å investere i forretningsvirksomheten. Det vakte motstand hos de veletablerte forretningsfolkene i Bergen og han ble beskyldt for å utnytte religionen til egen økonomisk vinning.

Som forkynner fokuserte Hauge på omvendelse og et nytt liv. Han var konservativ (ortodoks) luthersk, men han betonte lydighet mot Guds lov strengere enn det den lutherske kristendommen i sin alminnelighet hadde gjort. Sterkt betonte han at tro uten gjerninger er død. Hans høye vurdering av det jordiske kallsarbeidet skilte han fra pietistene og hans understrekning av gjerningene skilte han fra hernhuterne.

Etter at Hauge kom hjem fra Danmark ble han i 1804 arrestert og stilt fram for en kongelig undersøkelseskommisjon. Denne kommisjonen arbeidet i ni år, og i sju av de ni årene satt Hauge fengslet. Forholdene i fengslet var så dårlige at helsen hans ble brutt ned. Under fengselsoppholdet ble han for en tid løslatt slik at han, på det offentliges bekostning, kunne reise til Sørlandet for å anlegge og forbedre saltkokerier. Krig og blokade hadde ført til at landet måtte dekke sitt saltbehov selv.

Først i 1811 ble Hauge løslatt og i 1813 falt dommen. Han fikk to års fengselsarbeid. Hauge anket dommen, noe som resulterte i at han fikk en bot på 1000 riksdaler for overtredelse av Konventikkelplakaten, og for at han hadde fornærmet prestestanden. Derimot ble han frikjent for sekterisme og økonomisk utnyttelse av sine tilhengere.

Hauge ønsket å stå sammen med Den norske kirke. I sitt testamente advarte han sine venner mot å gå ut fra kirken. Han ba dem om fortsatt å søke til gudstjeneste og ta imot sakramentene.

På det politiske plan fikk Hans N. Hauges tenkning betydning for bevegelsene som kjempet for demokrati på 1800-tallet. Haugevennene kom til å spille en viktig rolle på Stortinget fram til midten av hundreåret.

 

VEKKELSER OG NYE ORGANISASJONER

Indremisjonsbevegelsen vokser fram

Den haugianske vekkelsen formet en ny type predikanter som skilte seg ut fra prestene. De var ikke utdannet i teologi, men hadde tilegnet seg betydelige kristne kunnskaper gjennom skolens undervisning, andaktslivet i hjemmet, ved å lese oppbyggelsesbøker og ved å høre på andre predikanter. De talte slik at folk kjente seg igjen og ble utfordret til å vende om og leve et nytt liv.

Gisle Johnson kom til å gå aktivt inn for opprettelse av indremisjonsforeninger i kirken. Den første ble dannet i Skien i 1853. Johnson var foregangsmann for å danne en landsdekkende indremisjon kalt Lutherstiftelsen. Den kom i 1870. Oppgaven var å binde indremisjonsforeningene sammen. Selv hadde Johnson vært grunnlegger av Kristiania Indremisjon.

I 1891 ble Lutherstiftelsen omorganisert til Det norske lutherske indremisjonsselskap.

Indremisjonsledere på Vestlandet ville ikke knyttes til denne organisasjonen, blant annet på grunn av ulikt syn på forholdet til statskirken, og i 1898 ble Det Vestlandske Indremisjonsforbund stiftet.

 

FRIKIRKENE OG PINSEBEVEGELSEN

Grunnloven i 1814 hadde ingen paragraf om religionsfriheten. Først i 1845 kom den såkalte dissenterloven som gav rom for at andre kirkesamfunn kunne etablere seg i Norge. I løpet av 50 år finner vi de fleste av de kirkesamfunnene vi har omtalt tidligere også i Norge. Det gjelder bl.a. kvekersamfunnet, Den romersk-katolske kirke, Metodistkirken, Baptistkirken og Misjonsforbundet.

Det største av disse trossamfunnene skulle bli pinsebevegelsen. De hadde et visst slektskap med baptistene og metodistene, men samtidig skilte de seg fra disse to andre kirkesamfunnene, og gjennombruddet for pinsebevegelsen kom i Los Angeles i 1906.

De som var med i starten i Norge, hadde en metodistiskpreget bakgrunn. Thomas B. Barratt brakte pinsebevegelsen til Norge etter å ha vært til stedet ved tilblivelsen i Los Angeles. Tilbake i Norge virket han i flere år som metodistpastor før han etter å ha blitt døpt med troendes dåp grunnla pinsemenigheten Filadelfia i Oslo. Den vokste etterhvert til å bli landets største frikirkelige menighet. Barrat ble også viktig for pinsekirkenes etablering andre steder i Europa.

Ved siden av forkynnelse til omvendelse og vekt på metodismens lære om helliggjøring, kom opplevelsen av Åndens dåp, gjerne med tungetalens gave som et tegn, til å prege pinsebevegelsen. Kirkesamfunnet praktiserer voksendåp (troendes dåp) og har ikke kunnet akseptere barnedåpen som gyldig dåp. I forkynnelsen har man i pinsebevegelsen gjerne fokusert på helbredelse ved bønn og vært opptatt av tema omkring Jesu gjenkomst. Men i det helt sentrale i formidlingen av evangeliet, Jesu soning på korset for menneskenes synder, har pinsebevegelsen stått sammen med det breie lag av evangeliske kirkesamfunn.

Pinsebevegelsen er oppdelt i mange frittstående menigheter og er utbredt over hele verden. I de seinere år har bevegelsen hatt særlig stor framgang i Latin- Amerika.