MISJON PÅ ALLE KONTINENTER

Vi har sett at misjonen ble gjenoppdaget da vekkelseskristendommen brøt gjennom på 1700- og 1800-tallet. Misjonsvirksomheten har fortsatt helt fram til i dag. Det aller meste av misjonsarbeidet har vært knyttet til kirker og bevegelser med en sterk overbevisning om at alle mennesker trenger å bli frelst ved evangeliet ved å høre om Jesus som eneste vei til frelse. I sammenhenger hvor denne overbevisningen er svekket, blir man gjerne mer tilbakeholden og man legger mer vekt på dialog. Da tenker man gjerne at det er mulig å finne noe i hver enkelt religion som man kan bygge videre på uten at det blir et radikalt brudd med den gamle tro.

Selve misjoneringen har gitt svært ulike resultater blant ulike folkeslag. I mange tilfeller har det brutt ut store vekkelser som snart har gjort den tradisjonelle misjonsvirksomheten overflødig. I andre tilfeller har man arbeidet i flere århundrer uten å se så mye frukt av arbeidet. I noen tilfeller har misjonærene blitt tatt imot med åpne armer av myndighetene, mens i andre tilfeller har de troende vært utsatt for grov forfølgelse. Vi skal nå se på noen eksempler på hvordan kristendommen har slått rot i forskjellige deler av verden.

Kina

I Kina ble det drevet misjon i mange år under til dels vanskelige forhold. Mange misjonærer, også fra Norge, gjorde en stor pionerinnsats. Etter den kommunistiske revolusjonen i 1949 ble alle misjonærer utvist. Fra 1949 ble all kristen virksomhet holdt under intens overvåkning av myndighetene. De tvang fram en sammenslåing av kirkene slik at det bare ble to tillatte kirkesamfunn: Tre Selv-kirken (protestantisk) og Det katolske patriotiske forbund, og selv de ble forbudt under Kulturrevolusjonen på slutten av 60-tallet.

Ved siden av de tillatte kirkene vokste det imidlertid fram en undergrunnskirke som møttes i hemmelighet i private hjem. I disse husmenighetene foregikk det en betydelig vekkelse. Da det igjen ble tillatt å være kristen i 1978, økte vekkelsen i styrke. Husmenighetene er imidlertid fortsatt ulovlige, og myndighetene har fortsatt å forfølge dem mange steder. Dermed er det også vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som er blitt kristne, men det er vanlig å regne med at antallet har økt fra rundt 5 millioner i 1949 til minst 50 millioner i dag.

Korea

I Korea har kristendommen hatt en enda mer bemerkelsesverdig framgang. Katolikkene var først ute med å drive misjon i landet, mens den første evangeliske menigheten ble startet i 1884. Misjonærene i Korea fant måter å forkynne evangeliet på som passet sammen med forestillinger som allerede fantes i kulturen. Derfor ble kristendommen fort oppfattet som koreansk, og ikke som en import fra Vesten.

Etter andre verdenskrig ble Korea delt i to – en kommunistisk og en kapitalistisk stat. I det kommunistiske Nord-Korea har all kristen virksomhet vært forbudt, og forfølgelsen av de kristne har vært knallhard. I Sør-Korea har myndighetene derimot vært vennlig innstilt overfor de kristne, selv om Korea fra gammelt av er et buddhistisk land.

I dag er en tredjedel av befolkningen i Sør-Korea kristne, med presbyterianerne og katolikkene som

de to største gruppene. Mange av de største menighetene i verden finnes i hovedstaden Seoul. Koreanske kristne er også svært opptatt av misjon. I dag er det over 10 000 koreanske misjonærer i andre land. Bare USA har et større antall misjonærer ute. Den tiden er altså definitivt over da misjon var noe som først og fremst vestlige kristne drev med.

Sør-Amerika

I Sør-Amerika kom kristendommen med de spanske og portugisiske koloniherrene på slutten av 1400-tallet. Da landene ble selvstendige tidlig på 1800-tallet, ble katolisismen statsreligion. De fleste søramerikanske landene er preget av store forskjeller mellom rike og fattige, og kirken har ofte vært oppfattet som en del av maktapparatet til de rike.

I de siste tiårene har Den katolske kirke vært i krise. I likhet med de gamle folkekirkene i Europa, sliter kirken i Sør-Amerika med synkende interesse og aktivitet. Men frigjøringsteologien har hatt framgang blant fattigfolk. Den er et forsøk på å stille kirken på parti med de svake i samfunnet og dermed bryte alliansen mellom kirken og den rike eliten.

Den karismatiske fornyelsen blant katolikker har også hatt en positiv betydning for kirkelivet. Likevel er det den evangeliske vekkelsen som er den mest oppsiktvekkende religiøse forandringen. Særlig pinsemenighetene har hatt voldsom framgang.

I land som Brasil, Argentina og Chile regner man med at 10-20 % av befolkningen nå er evangeliske kristne, og det betyr at blant aktive kristne er det nå omtrent like mange evangeliske som katolske. Disse kirkene har også begynt å sende ut stadig flere misjonærer til andre land og verdensdeler.

Afrika

I et land som Nigeria det mest folkerike land i Afrika, har kristendommen vært i stor framgang samtidig som den møter store utfordringer fra islam. Utviklingen i Nigeria har mange likhetstrekk med utviklingen i mange andre afrikanske land sør for Sahara. Siden misjonærene kom på 1800-tallet, har halvparten av befolkningen blitt kristne. Men fremdeles finnes det folkegrupper som i liten grad er nådd med evangeliet.

Landet er delt i en nordlig del der muslimene dominerer, og en sørlig del der det er flest kristne. Samtidig er det konflikt mellom kristne og muslimer, delvis fordi de konkurrerer om noen av de samme menneskene, men også fordi islam har fått stor politisk innflytelse. Mange muslimer krever at hele landet skal underlegges islamsk lov.

Nigeria er sammensatt av et stort antall folkegrupper der mange av dem har hatt lite kontakt med kristendommen. Bibelen er oversatt til omtrent en fjerdedel av de over 400 språkene som finnes i landet. Det betyr at mange av de som tilhører små minoritetsfolk ikke kan lese eller høre Bibelen på sitt eget morsmål. Likevel har kirkene hatt en voldsom vekst.

I løpet av de siste 50 årene har antallet bekjennende kristne antagelig blitt femdoblet, og særlig etter at Nigeria ble uavhengig i 1960, har kristendommen slått dypere røtter i afrikansk kultur.

Én side ved det er imidlertid at det har oppstått en rekke kirker og bevegelser som har laget egne blandinger av kristendom og tradisjonell afrikansk religion, og som dermed er i utkanten av kristendommen. Omtrent 10 % av alle nigerianere hører til slike grupper.

I Etiopia har det vært mange kristne helt siden oldkirken. Allerede i Bibelen leser vi om den etiopiske hoffmannen som ble døpt av diakonen Filip (Apg 8:26-39), og vi vet at Etiopia ble et kristent land på 300-tallet. Den etiopiske kirken var ganske isolert fra andre kristne i lang tid, delvis fordi de ikke sluttet seg til den nikenske bekjennelse fra oldkirken , men også fordi muslimske arabere på 600-tallet erobret det kristne Nord-Afrika.

Den etiopiskortodokse kirken var statskirke fra 1270 til 1974, men omtrent en tredjedel av befolkningen er i dag muslimer. Dessuten har evangelisk misjon hatt stor suksess i landet. Den lutherske Mekane Yesus-kirken, der norske misjonærer har spilt en viktig rolle,og den mer baptistisk orienterte Kale Heywetkirken har vært typiske vekkelseskirker og utgjør over 10% av befolkningen.

Dette har skapt spenninger i forhold til den ortodokse kirken samtidig som evangelisk tro har påvirket deler av den ortodokse kirken. Tross store religiøse motsetninger er det full trosfrihet i Etiopia.

Kristendommen og islam

Kristendommen har hatt vanskeligst for å nå fram i den muslimske del av verden. Det kommer delvis av at få muslimske land har virkelig trosfrihet. Dermed er det vanskelig å nå ut med budskapet både for misjonærer (hvis de i det hele tatt får slippe inn) og nasjonale kristne.

Likevel har vi i de siste par tiårene sett tegn på at også muslimer tar imot evangeliet, både gjennom personlige vitnesbyrd i de muslimske landene, gjennom kristne budskap i media (radio, satellitt-TV, internett) og gjennom kristent arbeid blant muslimske innvandrere i Vesten.

Fargerikt fellesskap

I dag regner vi med at omtrent en tredjedel av jordens befolkning hører til en kristen kirke. Av disse bor omtrent 40 % i Europa eller Nord-Amerika, 25 % i Latin-Amerika, 20 % i Afrika og 15 % i Asia. Dersom vi bare teller aktive kristne, vil den ikkevestlige prosentandelen være mye høyere siden mange europeere i dag er kirkemedlemmer uten å ha noe personlig forhold til den kristne tro. Det er også utenfor den vestlige verden at kristendommen vokser raskest. Vi kan altså slå fast at den kristne kirke er blir et stadig mer fargerikt fellesskap.

Økumenisk virksomhet

Økumenikk er det kirkelige navn på organisert samarbeid mellom ulike kirkesamfunn. Den norske kirke var blant grunnleggerne ved opprettelsen av Det lutherske verdensforbund (LVF) (1947) og Kirkenes Verdensråd (KV) (1948). Den norske kirke er også med i Konferansen av europeiske kirker (som ble grunnlagt i 1959).

Den store misjonskonferansen i Edinburgh i Skottland i 1910 regnes ofte som begynnelsen på organisert økumenisk arbeid. Splittelsen mellom kirkesamfunnene var et hinder for misjonsvirksomheten, mente deltakerne på konferansen. I mellomkrigstiden ble det arrangert flere store konferanser der målet var å skape grobunn for samarbeid over kirkegrensene.

Lausannebevegelsen er en internasjonal, evangelisk økumenisk misjons- ogevangeliseringsbevegelse som bygger på Lausannepakten, vedtatt i 1974 (og Manilamanifestet av 1989). Formålet er å informere om, inspirere til og samarbeide om verdensevangelisering. Lausannebevegelsen representerer et konservativt evangelisk alternativ til misjonsforståelsen innenfor KV.