KRISTENDOM I MØTE MED NYE KULTURER
Alle samfunn av mennesker har en kultur som gir seg utslag i språk, omgangsformer, skikker, overgangsriter og ulike former for kunst. Ofte har en kultur også religiøse elementer i seg. Vi kan snakke om et lands kultur, og stundom kan vi finne flere kulturer i samme land hvis det bor ulike etniske grupper der. Da kristendommen utbredte seg i Europa, måtte den forholde seg til ulike kulturer og kulturelle uttrykk. I Norden møtte den først og fremst vikingkulturen, som igjen var tett sammenbundet med den norrøne religionen (åsatroen).
Kristentroen ble etter hvert dominerende, både i Norden og resten av Europa, og dette ga seg tydelige utslag i folkets liv og skikker. Det kom av at kristentroen kom med et sett av regler og føringer for livet i familie og samfunn. Kristentroen er en sterk kulturfaktor der den får rom. Det samme gjelder for så vidt alle religioner i større eller mindre grad. I vikingtidens Norden betød det blant annet at det ble slutt på skikken med å sette uønskede småbarn ut til villdyrene, samtidig som seksuelt samliv ble knyttet til ekteskapet mellom én mann og én kvinne. Vi har også sett at kristningen av Europa førte med seg mange nye høytider og religiøse fester, og den endret på grunnleggende vis navneskikkene blant folk. Kristendommen var også en bokreligion, noe som resulterte i en begynnende leseopplæring og systematisk språkarbeid i landa som ble kristnet. Opp gjennom middelalderen ble hele Europa mer eller mindre gjennomsyret av en kristen felleskultur som var gjenkjennelig over hele kontinentet. Det å være europeer var å være kristen, kulturelt sett.
Slik var det på mange måter også på 1700- og 1800-tallet, da kristen misjon til Afrika, Asia og Sør-Amerika fra England og andre europeiske nasjoner skjøt fart. Misjonærene var først og fremst drevet av en brennende trang etter å forkynne evangeliet til folkeslag og nasjoner som ennå ikke hadde hørt om frelsen i Jesus Kristus. Samtidig bar de med seg sin europeiske kultur, som vel var «kristen», men som også inneholdt tradisjoner og impulser fra andre kilder.
I tillegg falt misjonærenes innsats den første tida i stor grad sammen med den europeiske imperialismen og koloniseringen av land på andre kontinent. Det var derfor ikke så underlig om misjonærene noen ganger ble oppfattet som kolonistenes sendebud og veiryddere, og kristendommen avvist som de europeiske koloniherrenes tro. Noen forskere har brukt uttrykket ”kulturimperialisme” om det som skjedde da europeisk kultur mer eller mindre ble tvunget på asiatiske og afrikanske land, og det er trolig rett å si at noen kristne misjonærer også, bevisst eller ubevisst, var agenter for en slik kulturimperialisme. Det skjedde først og fremst i den grad de ikke greide å skille mellom det genuint kristne budskapet og andre kulturelle impulser de bar med seg fra sine hjemland.
Samtidig må vi erkjenne at når det kristne budskapet møter en ikke-kristen kultur, vil det alltid skapes spenninger. For kristentroen har konsekvenser for samfunnslivet. Vi har nevnt det som går på ekteskap og synet på barn som en gave fra Gud. I det hele tatt er menneskets verd understreket i kristendommen på en annen måte enn i mange andre religioner og kultursammenhenger. Det gir seg også utslag i behandlingen av eldre mennesker og synet på sykdom og død. Diakoni, eller hjelp til mennesker i ulike typer nød, har fra begynnelsen av vært en integrert del av kristen misjon.
Det samme gjelder skoler med leseopplæring og annen undervisning. I den grad dette har vært ukjent i den stedegne kulturen har misjonærene møtt motstand fra folket de har reist til, men i mange tilfeller har motstanden avtatt når det nye har vist seg å gi et bedre samfunn. Det finnes mange eksempler på at kristne misjonærer har utført kulturelle bragder som har gitt et bedre liv for hele folkegrupper.
Vi har sett at William Carey arbeidet i lang tid med språkarbeid i India. Blant annet oversatte han Det nye testamentet til bengali. Noe lignende gjelder Robert Morrison, som var misjonær i Kina i 27 år fra 1807. Han oversatte Bibelen til kinesisk og utarbeidet samtidig ei ordbok og en grammatikk for mandarin-kinesisk. Slik har mange misjonærer vært språklige pionerer og i noen tilfeller nærmest reddet språk og dialekter fra å dø ut. Av norske misjonærer kan vi nevne at Lars Skrefsrud samlet ordtak, fortellinger og eventyr på santalspråket (santali), gav språket et alfabet og en grammatikk, og begynte å oversette Bibelen til dette språket, som før hans pionerinnsats ikke var et skriftspråk i det hele tatt. Lars Dahle fra NMS gjorde noe tilsvarende på Madagaskar. Hans bibeloversettelse til gassisk ble i sin tid regnet som svært god, og hans forskningsresultater fra studier på slutten av 1800-tallet av gassisk folklore og historie er viktig kildemateriale for dagens språkforskere og historikere på Madagaskar.
Det er naturlig at kristne misjonærer har gjort en stor kulturell innsats nettopp innenfor språkene, for det er gjennom menneskelige språk at evangeliet blir formidlet. I våre dager er særlig Wycliffe Bible Translators kjent for sin språkforskning til hjelp i bibeloversettelsesarbeidet. Ingjerd og Sigmund Evensen arbeidet som Wycliffes utsendinger blant umanakainafolket på Papua Ny-Guinea i 20 år. De lærte seg det lokale språket, laget et alfabet, ordlister og grammatikk, før de oversatte Det nye testamentet til umanakainaspråket. Arbeidet var fullført i 1999.
Slik har kristen misjon i mange folkegrupper og samfunn gjort en stor innsats for å bevare lokale språk og skikker. Vi har også sett at en misjonær som Lars Skrefsrud engasjerte seg for santalenes demokratiske rettigheter i India og han gjorde en stor innsats for å forbedre landets lover.
Misjonens helse- og omsorgsarbeid har også forandret hele samfunn og gitt folkegrupper som var i ferd med å dø ut et nytt livsgrunnlag. God hygiene og kunnskap om hvordan sykdommer smitter har medvirket til at levealderen har økt betraktelig i folkegrupper som har tatt imot kristne misjonærer. En norsk misjonær i Hong Kong, Agnar Espegren, drev i mange år og med godt resultat et stort avrusingsarbeid blant narkomane, særlig heroinmisbrukere, i det som var en betydelig transitthavn for narkotika. Han kom til Hong Kong i 1955 og virket der blant kinesiske flyktninger i nærmere 30 år. Under hans ledelse ble det også etablert et omfattende skolearbeid i den britiske kronkolonien. Kristen forkynnelse og undervisning, både i kristen tro og allmenne fag, har gått hånd i hånd i alt kristent misjonsarbeid.
Kulturoppdraget er gitt til menigheten av Gud. Han vil at vi skal odle og foredle hans skaperverk til glede for alle mennesker. Men syndefallet fikk konsekvenser også på det kulturelle området. Derfor vil en kristen drive kulturkritikk ut fra Guds ord, samtidig som han vil engasjere seg i alt byggende kulturelt arbeid.