URKIRKEN, år 33 – 100

Kirkens historie forteller om hvordan evangeliet formidles til nye folkeslag, hvordan det ble mottatt, hvordan det slo rot og hvordan det påvirket mennesker, samfunnet og kulturen.

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus. Han gav apostlene et oppdrag i å forkynne et budskap for alle folkeslag :

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18-20).

Den kristne kirke blir til

Apostelen Peter talte på pinsedagen i Jerusalem, 50 dager etter påsken da Jesus døde på korset og oppstod fra graven. Han understreket sterkt at det som hadde skjedd med Jesus var oppfyllelsen av løfter som Gud hadde gitt.

Nå ble Peter og de andre apostlene fylt med Den Hellige Ånd og de fikk frimodighet og kraft til å fortelle andre om Jesus. Til pinsehøytiden i Jerusalem kom det mennesker fra en rekke områder både i Lilleasia, Egypt, Libya, Kreta og Roma. Dette var mennesker med jødisk bakgrunn, eller slike som hadde gått over til jødedommen. De fikk alle høre på språkene sine at Jesus var den Messias som profetene hadde forkynt skulle komme til verden.

I Bibelen leser vi at omkring tre tusen mennesker hørte Peters tale. De kom til tro på Jesus som frelser og fikk tilgivelse for syndene. De ble døpt og dannet et fellesskap av Jesustroende. Den første kristne menighet var et faktum. Jesus hadde sagt til sine disipler at budskapet om ham skulle forkynnes for alle folkeslag. Det var ikke bare ord til israelsfolket. Peter fikk et syn der dette ble understreket for ham. I møte med den romerske offiseren Kornelius fikk han oppleve at også mennesker som ikke tilhørte israelsfolket, de som ble kalt hedninger, fikk Den Hellige Ånds gave og ble døpt. Dette kan du lese om i Apg 11.

Når ble kirken grunnlagt?

Når er det rett å si at den kristne kirke ble til? Her har det vært ulike oppfatninger. De protestantiske kristne vil peke på pinsedagen som kirkens fødselsdag, mens den romersk-katolske kirken gjerne viser til at kirken ble grunnlagt av Jesus selv da han valgte ut sine 12 disipler. De legger vekt på Jesu ord om at han ville bygge sin kirke på Peter, («klippen»), slik vi leser i Matteus evangelium 16, 18. Peter var den første disippel som Jesus kalte.

Ordforklaring: Det greske ordet petros betyr stein eller klippe.

De første forfølgelsene

I menigheten i Jerusalem var det blitt valgt ut noen menn som skulle tjene som diakoner. De var medhjelpere som blant annet hadde ansvar for at menighetsmedlemmene fikk det de trengte til livets opphold. En av diakonene var Stefanus. En flokk jøder med ulik bakgrunn begynte å diskutere med ham. Stefanus prøvde å vise at de løftene som Gud hadde gitt Israel helt fra Abrahams tid, ble oppfylt i Jesus, han som jødene nå hadde korsfestet og drept. Dette gjorde flokken rasende, og Stefanus ble steinet og døde. Han ble kirkens første martyr, en som måtte dø for sin tro på Jesus. Samme dag brøt det ut en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Dette kan du lese om i Apg 6,1-8,3

Ettersom kirken vokste, ble det etter hvert mange martyrer. Forfølgelser av ulike slag kunne møte flere av dem som bekjente troen, men dette forhindret ikke at stadig flere sluttet seg til kristne menigheter.

I Roma oppstod det en bølge av forfølgelser av kristne under keiser Nero sin tid. En er ikke sikker på om det var før eller under denne forfølgelsen Paulus og Peter ble henrettet, men kristne ble mistenkt for å stå bak en brann som hadde herjet i Roma sommeren 64 e. Kr. Jødedommen var godkjent som religion i Romerriket, men kristendommen ble av mange regnet som en form for «overtro» som ikke hadde krav på beskyttelse. Selv om denne forfølgelsen i Roma var litt spesiell, ble det etterhvert mange nye bølger med angrep mot kristne. Et av hovedpunktene i anklagene mot de Jesustroende, var at de ikke ville være med å dyrke, eller ofre til keiseren i Roma.

Paulus – sendt til hedningene

Helt sentralt i den kristne kirkes videre vekst kom jøden Paulus til å stå. Han kom fra kystbyen Tarsus i den romerske provinsen Kilikia (i det sør-østlige Tyrkia), men vokste opp i Jerusalem. Hans jødiske navn var Saul, det greske Paulus. Han kunne tale både på gresk og arameisk, og gjennom faren hadde han arvet romersk borgerskap. Paulus hadde fått grundig opplæring i Moseloven. Han hadde sluttet seg til fariseerpartiet i Jerusalem og deltok aktivt i kampanjen mot de kristne. Bibelen forteller at han var til stede da Stefanus ble steinet, men tok ikke selv aktivt del i ugjerningen.

Det skjedde en dramatisk forandring i livet til Paulus. Han fikk i et syn se Jesus og han ble kalt til å forkynne «evangeliet om Jesus for folkeslagene». Paulus ble en drivende kraft i det å bringe budskapet om Jesus ut til nye folkegrupper og til mange landområder utenfor Jerusalem og Palestina. Apostlenes gjerninger i Det nye testamente forteller om tre misjonsreiser som Paulus utførte sammen med sine medarbeidere. Selv ble han ført som fange til Roma og skal ha lidt martyrdøden der. Årstallet er noe usikkert, men man tror det må ha vært omkring år 67 e.Kr.

Kristendommen blir en verdensreligion

Hvordan kunne det kristne budskapet spre seg så raskt som tilfellet var? Årsakene er mange. Politisk hadde de romerske erobringene gitt stabilitet i et stort område, men samtidig hersket det uro både åndelig og kulturelt i de folkegruppene som var blitt lagt under keiseren i Roma. Denne situasjonen medvirket til at kristendommen fikk god inngang mange steder, selv om både motstand og forfølgelser møtte dem som forkynte evangeliet om Jesus som verdens frelser.

Kommunikasjonene var gode. Vegnettet i Romerriket var godt utbygd. Gresk var et språk som mange av innbyggerne kunne snakke og forstå. Men først og fremst skyldtes kristendommens utbredelse disipler, misjonærer og enkelte kristne som selv var grepet av det budskapet de formidlet. Og det fulgte tegn og under med det de forkynte.

Det som var typisk for mange kristne i de tidligste menighetene, var at en kunne se tydelig forskjell på livet deres etter at de hadde kommet til tro på Jesus. Den nye troen forandret livsførselen og fikk konsekvenser i forhold til omgivelsene. Noen ganger gav det stor respekt, til andre tider skapte de kristnes «nye liv» forfølgelse.

Problemer for jødekristne

Den kristne kirke slo rot blant folk som både religiøst, sosialt og kulturelt var annerledes enn israelittene. Skulle de som hadde tatt imot troen på Jesus likevel følge jødiske skikker og religiøse forskrifter, siden kristendommen hadde sitt opphav i Israel? Det var spørsmål som skapte spenninger i flere av de nye menighetene. For å finne svar, ble det arrangert et møte i Jerusalem i år 48 eller 49. Her diskuterte apostlene og lederne for menigheten i Jerusalem saken, og det ble vedtatt at forskrifter for israelittene ikke skulle gjelde for hedningene som var blitt kristne. Men også etter dette vedtaket fortsatte nok mange kristne som tilhørte israelfolket å følge Moselovens forordninger. Dette kan du lese om i Apg 15.

Geografisk spredning

De første kristne menighetene utgjorde det som gjerne blir kalt urkristendommen. I løpet av de første hundre årene etter Kristus hadde den kristne tro vokst til å bli en «verdensreligion». Det vil si at kristendommen var forkynt i det som den gang var den kjente verden. Romerriket som var den dominerende politiske og militære makten, omfattet Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Det var etablert menigheter i flere av de viktigste byene rundt det østlige Middelhavet, i Midt-Østen og i Roma.

Byen Antiokia i Syria ble ved siden av Jerusalem det viktigste sentrum for den kristne misjonsvirksomheten. I Antiokia ble ordet «kristne» for første gang brukt om dem som trodde på Jesus Kristus.

Men budskapet om Jesus nådde på denne tiden også utenfor Romerrikets grenser. Etter det tradisjonen forteller, reiste apostelen Thomas helt til India for å forkynne evangeliet.