REFORMASJONEN, 1500-tallet

Anklager om en korrupt kirke

1500-tallet blir stående som reformasjonsårhundret i kirkens historie. De to siste århundrene av middelalderen (1300-1400) var preget av kirkelig forfall. Kirken og dens ledere ble anklaget for å være korrupte og de blandet sammen åndelig, politisk og økonomisk makt.

Det hadde samtidig vokst fram et lekfolk innen kirken som var kritisk til måten den ble styrt på. Det var humanister, forfattere, lekpredikanter og herskere som alle hadde ønsker om å reformere kirken. Ikke minst kom det mange angrep på pavens sterke maktposisjon, både kirkelig og politisk. Vi ser derfor først på noen av forløperne til det som ble til reformasjonen.

John Wycliffe

En av de betydeligste forløperne til reformasjonen var engelskmannen John Wycliffe (1328-1384). Som velutdannet teolog skrev han om teologiske og filosofiske emner, med det lærde publikum som adressat. Han framhevet fattigdomsidealet og han fremmet offentlig krav om at kirken måtte oppgi sin makt og eiendom.

Wycliffe arbeidet for at Bibelen ikke bare skulle være tilgjengelig for de lærde, men også for lekfolket. Han stod selv for en oversettelse av Det nye testamente, og tilhengerne hans sørget for den første engelske oversettelsen av hele Bibelen på slutten av 1300-tallet.

Etterhvert hadde Wycliffe blitt stadig dristigere i sine angrep på pavestolen, men han fikk støtte fra de verdslige myndighetene i England. Spesielt var det viktig for Wycliffe å framheve Bibelen som eneste autoritet i kirken.

Etter hans død, på et kirkemøte i 1415, ble Wycliffe sine uttalelser stemplet som kjetterske. Det ble gitt påbud om at verkene hans skulle brennes og at beinrestene i graven hans skulle tas opp. Det skjedde i 1428. De som hadde fulgt Wycliffe ble forfulgt, men sammen med deres leder hadde de lagt grunnlag for den engelske reformasjonen.

Jan Hus

Den tsjekkiske teologen og forfatteren Jan Hus (1371-1415), også kjent som Johann Huss, kom fra sin posisjon i Praha til å videreføre noen av Wycliffe sine anliggender. Selv om han samtidig var uenig med Wycliffe på en del lærepunkt, kom han likefullt til å bli en tydelig reformteolog.

Hus var spesielt opptatt av å rette søkelys på kristen livspraksis og høyne moralen. Dessuten motarbeidet han prestenes maktmisbruk. Han ønsket seg prester som hadde samme nasjonale identitet som menighetene, og at de kunne lese fra Bibelen og preke på folkespråket.

Etter å ha blitt rektor på det tsjekkiske universitetet i Praha, fikk Jan Hus virkelig kjenne motstanden mot reformtankene sine. Erkebiskopen lot brenne alle avskriftene av Wycliffes verker. Wiclyffes tilhengere ble bannlyst og prekenvirksomheten i Betlehemskapellet i Praha der Hus var predikant ble forbudt. Men Hus nektet å adlyde ordre.

Erkebiskopen la ned forbud mot alle kirkelige handlinger som var utført enten av Hus eller av andre i byen Praha så lenge Hus oppholdt seg der.

Hus flyttet til venner på langsbygda og fortsatte å preke for folket på friluftssamlinger. I denne perioden skrev han noen av sine betydeligste tsjekkiske skrifter.

Etter å ha blitt arrestert og fengslet og fått en alvorlig sykdom, ble han kraftig forhørt. Hus nektet å tilbakekalle noe av det han hadde skrevet eller forkynt, for det var ikke bevist at han hadde fremmet noen vranglære. Denne holdningen resulterte i at han ble erklært som kjetter, bannlyst og gitt over til den verdslige myndighet ved keiseren.

Hus ble brent på bålet ved bredden av Rhinen i 1415. Han døde fast overbevist om at sannheten ville seire til slutt.

Jan Hus ble etter dette betraktet som både religiøs og nasjonal martyr blant tsjekkerne. Etterfølgerne hans, husittene, kom noen år seinere i krig med den tyskromerske keiseren Sigismunds tilhengere. De såkalte husitterkrigene varte fra 1419-1436.

Erasmus fra Rotterdam

Den nederlandske teologen Erasmus fra Rotterdam (1466-1536) som argumenterte for det som kan kalles en reformkatolisisme, kom også til å få betydning for den videre reformasjonbevegelsen innen kirken. Han pekte på nødvendige endringer i romerkirken, men i motsetning til Martin Luther ønsket han å gå mer forsiktig fram. Han hadde i begynnelsen sympati for den tyske kirkeopprøreren, men tok seinere avstand både fra form og deler av innholdet i Luthers teologi.

MARTIN LUTHER

Reformasjonen knyttes først og fremst til Martin Luther (1483- 1546), men den innebar noe langt mer enn bare et teologisk oppgjør fra hans side.

Flere samfunnsområder ble berørt av det som skjedde innen kirken. Både nasjonale, sosiale og økonomiske problemstillinger måtte det tas stilling til. Reformasjonen kom i en tid som på mange måter ble et vendepunkt i Europas historie. Middelalderen tok slutt og vi fikk inngangen til den moderne tid.

I Tyskland ble landet delt mellom lutherske og katolske provinser ettersom fyrsten valgte trosstandpunkt. I Sveits ble reformasjonen utgangspunkt for den kalvinske og reformerte kirke, i England den anglikanske kirken. I det følgende skal vi si mer om de mest sentrale personene som ble «åndelige» førere i endringen av kirken.

Den personlige utviklingen

Den 10. nov 1483 ble Martin Luther født i Eisleben i den tyske delstaten som i dag bærer navnet Sachsen Anhalt. Det offisielle navnet på byen er i dag Lutherstadt Eisleben.

Faren var bergverksarbeider og hørte til en gammel bondeslekt. Begge foreldrene var fromme katolske kristne og Martin lærte tidlig å be til både Gud og helgener. Han fikk en streng oppdragelse. Han lærte både å frykte Gud og sin egen far. Jesus opplevde han som en streng dommer.

Allerede som sjuåring begynte han på latinskole og han deltok som korsanger i kirken. På grunn av den flotte sangstemmen han hadde, fikk han en tid bo i hjemmet til en rik kjøpsmannskone. Som attenåring begynte han å studere filosofi, og han ble lagt merke til som en skarp debattant. Faren mente han burde studere jus, men dette vil ikke Luther. I stedet søkte han tilflukt i et kloster. Han ble etterhvert opptatt i Augustinereremittenes kloster i Erfurt, det tilhørte en tiggerorden.

Det var i dette klosteret grunnlaget ble lagt for Martin Luther som reformator. Gjennom personlig kamp erfarte han at fred med Gud ikke kan bli oppnådd ved gode gjerninger, bare ved å ta imot den syndsforlatelsen Gud gir ved troen på Jesus.

Etter å ha blitt vigslet til prest, fikk han tjeneste i Augustinerklosteret i Wittenberg. I denne byen hadde kurfyrsten opprettet et universitet. Her skulle Luther forelese i moralfilosofi samtidig som han kunne fortsette sine teologistudier.

Under et opphold i Roma opplevde han hvordan romerske prester var preget av et umoralsk liv og hvor lite ånd og liv det var i måten de utførte sine prestetjenester på. Det fortelles at Luther her i Roma krøp på sine knær opp Scala Santa, den hellige trapp, for å fri ut sin bestefar fra skjærsilden.

Fakta – Den hellige trapp

Til Scala Santa og den hellige trapp kommer troende for å foreta botsvandringer på kne opp de 28 trinn som ligger like ved Laterankirken i Roma. Ifølge tradisjonen skal det være keiser Konstantins mor, Helena, som brakte trappen fra Jerusalem til Roma. Trappen skal være den Jesus vandret opp da han var til forhør hos Pontius Pilatus. Begynner man på knevandringen må man fortsette helt opp. Martin Luther skal ha vært den eneste som ga opp underveis og som fikk lov til det.

Skjærsilden

I katolsk troslære er skjærsild en mellomtilstand hvor de dødes sjeler kommer når de ikke er fullkomment rene før de skal se Gud «ansikt til ansikt». Denne læren stammer fra 1100-tallet. Den er imidlertid mye eldre og henger sammen med skikken å be for avdøde. På et kirkemøte i Firenze (1438-45) ble læren om skjærsilden stadfestet.

Tilbake i Wittenberg fortsatte Luther sine teologiske studier og han ble doktor i teologi. Han fordypet seg blant annet i Romerbrevet i Det nye testamente, og ble mer og mer overbevist om at et menneske ikke blir rettferdig i Guds øyne gjennom gjerninger, bare i troen på Guds nåde.

Avlatshandelen

Avlatshandelen betyr at folk kunne kjøpe tilgivelse både for brudd en selv hadde begått mot kirkelige ordninger og for avdøde slik at de lettere kunne komme gjennom skjærsilden. Dette vakte mer og mer harme hos Luther. I nærheten av Wittenberg drev dominikanermunken Johan Tetzel et aktivt salg av avlatsbrev. Han presenterte full tilgivelse for alle synder om en kjøpte disse avlatsbrevene, og det siteres etter han at «når pengene i kassen klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer.»

31.oktober 1517 slo Luther opp 95 latinske teser på døren til slottskirken i Wittenberg med sterke angrep på avlatshandelen. Han aksepterte at paven kunne ettergi straffer han selv hadde pålagt for brudd mot pavekirkens bestemmelser. Men Luther kunne ikke gå med på at paven kunne tilgi synder mot Gud. En slik syndstilgivelse kan man kun få ved troen på at Gud tilgir synder, understreket Luther.

Det Luther hadde skrevet på kirkedøren ble av mange oppfattet som et angrep på pavens autoritet, for avlatshandelen var godkjent av paven.

Motstanden han møtte, førte Luther til nye og kraftige uttalelser om både paven og kirkemøteordningen. Han ville ikke akseptere andre autoriteter i trosspørsmål enn Bibelen.

Mange tyske maktpersoner var sterkt imot det paven i Roma representerte, ikke minst gjaldt det pengeutpressingene som innbyggerne innen det romerske keiserriket ble utsatt for. Tyske riddere var blant dem som så Luther som en forbundsfelle i kampen mot Roma. Men Luther var sterkt imot våpenbruk i denne situasjonen. For ham var saken å kjempe for det kristne evangelium og Bibelens autoritet.

Mot en luthersk kirke

Omkring 1520 utgav Luther sitt teologiske hovedverk på latin, «Om kirkens babyloniske fangenskap». Her gikk han imot den katolske læren om de sju sakramenter. Det er bare to slike, hevdet Luther, og det er dåpen og nattverden. Det vesentlige i disse er ordet og troen, skrev han. Her begynte de læremessige forskjellene å tre tydeligere, og mer systematisk fram. Luther selv var lite begeistret for tanken om en kirkelig retning oppkalt etter sitt navn. Han ville først og fremst reformere den katolske kirken, men ulike omstendigheter ledet likevel etter hvert den veien

Riksdagen i Worms 1521

I 1521 ble Martin Luther stevnet inn for riksdagen i Worms av den nye tyske keiseren Karl V. Han fikk fritt leide til og fra samlingen, men etterpå ble han erklært fredløs. For på riksdagen hadde Luther stått fast på at han ikke ville bøye seg for den katolske kirkes autoriteter, paven eller kirkemøtet, men kun for «den hellige skrift».

På vegen fra Worms ble Luther overfalt av bevæpnede ryttere. Mange trodde at reformatoren ville bli drept, men han ble ført til borgen Wartburg. Her ble han et par år og han brukte mye tid på å skrive. Stor betydning fikk det at han her oversatte Det nye testamente til tysk.

Philipp Melanchton

Luther fikk avgjørende hjelp av en professor ved universitetet i Wittenberg. Hans navn var Philipp Melanchton, og han stod for utgivelsen av den første protestantiske troslæren. Han gav her en klar og lettfattelig fremstilling av de tankene Luther hadde båret fram. Lov og evangelium, synd og nåde, var hovedpunkter i denne troslæren.

Lutherske menigheter

Luther ble bedt om å komme tilbake til Wittenberg, for reformasjonen hadde der ført til uro omkring flere spørsmål, blant annet hvordan gudstjenestene skulle feires nå. Etterhvert ble det arbeidet fram et opplegg som kom til å bli mønster for de lutherske menighetene som ble etablert. I stedet for den katolske messe, ble bibellesing og preken gudstjenestens sentrale punkter. Morsmålet skulle benyttes ved dåp og nattverd, og menighetssangen fikk bred plass. Luther selv skrev flere salmer, av disse er nok i norsk sammenheng «Vår Gud han er så fast en borg», mest kjent.

Den augsburgske bekjennelse

Mot slutten av januar 1530 kalte keiser Karl V. inn til riksdagen i Augsburg. I en overenskomst mellom keiseren og de lokale fyrstene i 1495, hadde riksdagen blitt en fast institusjon i riksforfatningen i det tysk-romerske riket. Keiseren ønsket nå å få slutt på striden mellom de katolske fyrstene og de som hadde gått over til Luthers lære. Slik kom en verdslig myndighet til å drøfte sentrale teologiske spørsmål.

Et resultat av samlingen i Augsburg ble et nytt bekjennelsesskrift som etterhvert fikk offisiell status i de lutherske kirkene. «Den augsburgske bekjennelse» (Confessio Augustana) er tydelig merket av at de lutherske teologene egentlig ikke hadde noe ønske om brudd med romerkirken. De hadde mange henvisninger både til Bibelen og til kirkefedrene. Det de imidlertid ville med dette bekjennelsesskriftet, var å få lov til å forkynne evangeliet klart og rent, samtidig som de ville avgrense sine lærestandpunkt mot de som ville ha et mer radikalt brudd med den katolske kirke.

For i kjølvannet av Luthers reformasjon hadde det oppstått grupper som gikk andre veier. Mellom dem var det store forskjeller. De fleste av dem forkastet barnedåpen. De ville bare døpe voksne og dåpen var da en bekreftelse på at de allerede var kommet til tro på Jesus. Disse ble gjerne kalt «gjendøperne» fordi de ikke betraktet barnedåpen som en gyldig dåp.

Etter riksdagen i Augsburg kom det trusler mot de fyrstene som hadde sluttet seg til den evangelisk-lutherske lære. De dannet derfor et væpnet forsvar mot de kreftene som ville rydde bort den evangelisk-lutherske bevegelse (det schmalkaldiske forbund). Keiseren måtte med denne bakgrunn gi forbundets medlemmer rett til å holde på de kirkelige ordningene de hadde bestemt skulle gjelde i deres fyrstedømme. Etter dette fikk lutherdommen stadig større oppslutning i Tyskland, men etterhvert også andre steder, som f.eks. Nederlandene og i Skandinavia.

Omstridt reformator

Martin Luther ble en omstridt reformator, først og fremst fordi han brøt med pavekirkens teologi og ordninger. Det var i høy grad kontroversielt da han i 1525 som prest inngikk ekteskap med Katharina von Bora. Noen har sagt at han med dette bruddet med sølibatet, stiftet «den protestantiske prestegård». At prester stiftet familier fikk betydning ikke bare religiøst, men også kulturelt sett i samfunnet.

Om Luther var preget av en dyp og kompromissløs evangelisk tro, hadde han menneskelige sider som ikke alltid gav et tiltalende inntrykk. Han hadde et voldsomt temperament og dette kom til uttrykk i debattene han hadde med sine motstandere, enten det nå var katolikker, Zwinglitilhengere (se seinere avsnitt), «svermere» eller jøder. Ekstra ille var det han i sine siste år fikk seg til å skrive mot jødene. Han gikk så langt som å tilrå at en skulle sette fyr på synagogene, ødelegge boligene deres og utvise dem fra landet fordi de hadde talt spottende om Jesus og fordi de ikke ville omvende seg til evangeliet.

DEN SVEITSISKE REFORMASJONEN

Ulrich Zwingli

Som Martin Luther kom også Ulrich Zwingli ( 1484-1531) i Sveits fra en bondefamilie. Han utdannet seg til prest og fikk tjeneste ved domkirken i Zürich. Han ble påvirket av Luthers iver for en reformasjon i kirken, og i 1522 utgav han sitt første reformatoriske skrift. Her hevdet han at evangeliet er den eneste autoritet for kirken og at Jesus er eneste vei til frelse. Slik angrep han pavens autoritet, messeofferet, helgendyrkelsen, prestenes sølibat, munkeløfter og pilgrimsvandringer til hellige steder (valfarter).

I utgangspunktet hadde Luther og Zwingli en god del felles synspunkt. Begge hevdet de Bibelens autoritet og rettferdiggjørelse ved tro (ikke ved gjerninger), men de skilte allikevel lag i flere lærespørsmål.

Den største striden mellom de to reformatorene kom til å stå omkring nattverden. Zwingli mente at dette måltidet må oppfattes symbolsk og at nattverden er et minne- og bekjennelsesmåltid. Luther derimot oppfattet Jesu innstiftelsesord bokstavelig, og at det er Jesu legeme og blod som er virkelig til stedet i brødet og vinen. I 1529 ble det et klart brudd mellom dem.

Zwingli kom til å påvirke reformasjonens gjennomslag i Sveits. En rekke av de selvstendige landområdene sluttet seg til hans kirkedannelse. De prøvde også å innføre reformasjonen med makt i de områdene hvor den katolske kirke var enerådende, men det mislyktes. Zwingli deltok i kampene som feltprest og omkom i 1531.

Zwingli påvirket flere av de ledende teologene innenfor det som er blitt kalt den reformerte kirke. Etter hans død var det en annen av reformatorene, Johannes Calvin, som kom til å bli den mest innflytelsesrike teologen i den reformerte kirke.

Johannes Calvin

I den fransktalende delen av Sveits ble Johannes (Jean) Calvin (1509-1564) den fremtredende reformatoren. Han var tydelig påvirket av Luther, men det var også betydelige forskjeller. Dette kom til uttrykk på flere områder bl.a. i bruken av Bibelen. Luther opererte med et tydelige skille mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Det førte til at han betraktet den gammeltestamentlige loven som gitt til israelsfolket, mens Calvin gjerne kunne bruke lovtekster direkte på forhold både i menigheten og i samfunnet.

Calvin ble også kjent for å utvikle læren om den dobbelte forutbestemmelsen. Gud hadde valgt noen til frelse og noen til fortapelse. Det kristne livet ville vise hvem som var utvalgt til frelse. På den måten ble det lagt stor vekt på å vise i gjerning at en var en kristen

Sakramentene, dåpen og nattverden, var for Calvin et pant på Guds nåde. I dåpen slutter Gud en pakt med mennesket, tilgir syndene og gjør oss til sine barn, fremhevet Calvin. I nattverden mente han at det er et virkelig Kristusnærvær av åndelige karakter, men ikke legemlig slik Luther uttrykte det.

Calvin praktiserte en meget restriktiv linje i utdelingen av nattverden. Det skulle kun skje når menigheten var samlet til gudstjeneste i kirken, og nattverdsmåltidet ble bare holdt fire ganger i året.

Calvin mente videre at kirketukten var et kjennetegn på en sann, kristen kirke. Den var nødvendig om den troende skulle oppnå den hellighet som Gud krever. Til å gjennomføre kirketukten, ble det opprettet et rådsorgan (konsistorium) med prester og lekfolk som skulle våke over at borgerne førte et kristelig liv. Det førte også til at skuespill, dans og ulike spill ble forbudt. Innbyggerne måtte gå til kirken og høre en preken hver søndag.

Geneve var tidlig blitt påvirket av reformasjonens nye tanker. Men det var sterke indre motsetninger i byen. Calvin kom dit første gang i 1536. Da ble han bedt om å rydde opp i det kaos som var der. Men de opplevde at han var for streng og han måtte reise bort. Men det ble på nye store indre spenninger i byen mellom ulike retninger og hvor ikke minst katolikkene prøvde å vinne fortfeste på ny. Da trengte byen på ny en mann som kunne skape orden og de kalte Calvin tilbake i 1540. Han vegret seg for å reise dit, men de nødet han til å komme.

Calvin fikk nå anledning til å gi regler og lover for hele bysamfunnet. Alle byens borgere skulle leve etter Guds vilje og i samsvar med de lover som var gitt både i Det gamle og Det nye testamente. Han utviklet et slags teokrati med Gud som konge både i kirken og i samfunnet. På mange måter maktet han å utvikle Geneve til en mønsterby, men han møtte også betydelig motstand slik at alt kunne ikke gjennomføres etter de strengeste reglene.

Ordforklaring: Teokrati: gudsstyre, statsform der den politiske makt i teorien er tillagt en gud, og i praksis utøves av presteskapet

Geneve var hovedkvarteret for Calvin, og hit kom det etterhvert mennesker med protestantisk tilknytning, både fra Frankrike, Italia, Nederlandene, Spania, England og Skottland. Slik fikk Calvinismen sin utbredelse også i land utenfor Sveits. Tanken på å være utvalgt av Gud gav stor styrke til å møte motstand og lidelse for dem som fulgte Calvin, og de hadde tro på at samfunnsforhold kunne endres. Den lutherske oppfatningen la vekt på at de bestående samfunnsordninger var et uttrykk for Guds vilje.

For Calvinismen ble Skottland det landet utenfor Sveits der denne kristendomsoppfatningen først slo merkbare røtter. Seinere har Calvinismen hatt stor innflytelse mange steder i verden.

PROTESTANTISMENS ULIKE RETNINGER

Reformasjonen førte til at at kirkene i Vest-Europa ble delt i ulike retninger. Hovedskillet kom i ettertid til å stå mellom romerskkatolsk og protestantisk. Betegnelsen «protestantene» ble brukt om dem som protesterte mot den katolske kirken. Et uttrykk som er mer dekkende for de protestantiske kirkene, kan være evangeliske kirker.

Både i Danmark og i Norge var det kongen som stod for reformasjonen. I 1536 gjorde Kong Christian III. Danmark til et luthersk kongedømme. Han overtok da kirkens eiendommer. I Norge, som da var en del av Danmark, hadde folket lite kjennskap til Luther. Det var således den danske kongens maktposisjon som gjorde at også Norge ble protestantisk. Mange nordmenn opplevde reformasjonen som et politisk overgrep fra danskenes side. I realiteten benyttet den danske kongen reformasjonen til å oppheve Norge som selvstendig nasjon og gjøre landet til en provins av Danmark.

I Sverige fikk kong Gustav Vasa løsrevet kirken fra Roma allerede i 1527. Kongen hadde gjort krav om å få kontroll med eiendommene som kirkefyrstene eide. Dette førte til strid og banet vei for reformasjonen.

Den Anglikanske kirke

I England fikk reformasjonen et annet forløp. Den engelske kongen, Henrik 8., ville skille seg fra dronningen, men den katolske kirken gav ham ikke lov til det. I 1534 fikk han parlamentet til å vedta etablering av en nasjonal kirke, fristilt fra pavens makt. Men det var først noe seinere, under Elisabeth I., at den anglikanske kirken ble endelig etablert. Denne kirken realiserte visjoner fra reformasjonen både i Tyskland og Sveits, men beholdt dessuten tradisjoner fra den katolske kirke. Inspirasjon ble også hentet fra kirkefedrene i øst. Dette har betydd at den engelske kirken har fått et annet særpreg enn reformasjonskirkene andre steder i Europa.

De ortodokse kirkene

Kirken i øst blir gjerne kalt den «ortodokse kirken». Øst-Europa og Russland ble kristnet fra Bysants. Kirkene i disse områdene ble i svært liten grad påvirket av reformasjonen. Moskva ble etter at muslimene hadde erobret Konstantinopel i 1453, sentrum for den ortodokse kirken i Russland.

Greskortodokse kirker er ikke en korrekt benevnelse for de ortodokse kirkene i Russland, Bulgaria og andre øst-europeiske land. De gresk-ortodokse som bruker gresk som sitt liturgiske språk, er begrenset til Hellas og Kypros og de greske øyene.

Motreformasjonen

Den romerskkatolske kirken gjorde forsøk på å gjenvinne noe av det den hadde tapt til protestantene. Den gjorde endringer i enkelte av de kritikkverdige forholdene som reformatorene hadde tatt opp, men endret ikke kirkens lære i vesentlig grad. På kirkemøtet i Trient, som varte i hele 18 år (1545-1563), ble pavens autoritet som kirkens øverste leder slått fast en gang for alle.

I tiden etter at reformasjonen hadde befestet seg i deler av Europa, ble jesuitterordenen etablert. Det skjedde i 1540 og grunnleggeren, Ignatius Loyola, sitt formål var å kjempe mot reformasjonen. Ordenen var direkte underlagt paven, og munkene som arbeidet for den, var både skriftefedre, universitetslærere og misjonærer.

«Motreformasjonen» fra den romerskkatolske kirken innebar også at en lang rekke katolske fyrster stilte sine militære avdelinger til pavens disposisjon i væpnet kamp mot protestantene. I land som Frankrike, Nederland og Tyskland kom det til blodige oppgjør. (Religionskrigene 1562-1648)

Fakta: I den norske Grunnloven fra 1814 ble jesuitter nektet adgang til landet. Denne paragrafen ble først opphevet i 1956.