ORTODOKSI OG PIETISME, 16 og 1700-tallet

Ortodoksien og pietismen

På det politiske plan ble 1600-tallet i Europa eneveldets tid. Kongen og hans embetsmenn skulle ha all makt, også i religiøse spørsmål. Kongen var kalt av Gud til å ha ansvar for folkets ve og vel, ble det hevdet. Slike tanker slo særlig rot i det katolske Frankrike og i de lutherske statene i sentral- og Nord-Europa. Kongen bestemte trosgrunnlaget og utnevnte biskoper og prester. Det ble obligatorisk å gå til gudstjeneste. Prestene skulle føre tilsyn med at den enkelte familie fikk den nødvendige opplæring i troen, og at de levde i samsvar med kristen moral. Presteskapet ble slik en del av øvrigheten og fikk en svært sentral rolle i samfunnet.

Ortodoksien – 1600-tallet

Kirkelig sett blir 1600-tallet kalt ortodoksiens århundre. Da var man opptatt av å formidle den rene lære. Det gjaldt både den lutherske, den reformerte og den romerskkatolske kirke.

I den lutherske kirke ble bibelsynet viktig. Det var da man utviklet læren om Bibelens verbalinspirasjon. Bibelen var Guds åpenbaring gitt til forfatterne ord for ord ned til den minste detalj.

Interessen for læren førte også til at en la stor vekt på undervisning i den kristne tro. Det ble utgitt en rekke katekismer, prekensamlinger (postiller) og annen andaktslitteratur. «Den sanne kristendom» av Johan Arndt (1555-1621) ble meget populær. Dette var en bok som ikke bare henvendte seg til tanken, men også til følelsesliv og menneskelig erfaring.

Salmesangens plass i menighetslivet fikk en fornyelse i denne perioden. Den fremste av salmeforfatterne i Danmark-Norge var Thomas Kingo (1634-1703). Salmeboken hans ble den mest brukte leseboken i Norge på 1700-tallet. Barn og unge lærte å lese ved hjelp av Kingos salmer.

En annen salmedikter som fikk stor betydning i Norge, var presten Petter Dass, landets største religiøse forfatter i sin tid. Han levde og arbeidet mesteparten av sitt liv i Nord-Norge Salmene hans kombinerer på en enestående god måte gudstro og folkeliv. Som prest var han opptatt av spørsmålet om hvordan den kristne kunnskapen kunne formidles slik at folket som i stor grad var analfabeter kunne få tak i kristentroens innhold.

Ortodoksien fikk også stor betydning for den lutherske statskirkens plass i folkelivet i Danmark-Norge. Kongen var den som hadde det sentrale ansvaret for nasjonens religiøse liv. Det ble innført kirketukt. Et råd bestående av fromme lekfolk skulle hjelpe presten til å avsløre synd og umoralsk liv blant folket.

I denne tiden ble det også bestemt at ingen kunne ordineres som prester uten først å ha avlagt eksamen i teologi ved universitetet. Det var strenge vilkår for å motta nattverden. Først måtte en skrifte sine synder for presten og dessuten bevise at en kunne sin barnelærdom.

Et resultat av kravet om den rette tro, var de mange trolldomsprosessene som ble gjennomført på 1600-tallet. I Norge ble 1500-2000 kvinner og menn anklaget for trolldom. 277 fikk dødsdom og ble henrettet. De fleste av disse var kvinner.

Pietismen – 1700-tallet

Kirkelig sett ble store deler av 1700-tallet ble preget av pietismen. Ordet pietisme er et samlebegrep for ulike religiøse strømninger i flere land og forskjellige kirkesamfunn. I Norge kan vi tale om en luthersk pietisme, men fenomenet gjorde seg også gjeldende i de reformerte, anglikanske og romerskkatolske kirkene.

Pietismen kom på mange måter som en protest eller motsvar til ortodoksiens sterke betoning av læren. En sentral person i denne sammenheng, var den tyske presten og forfatteren Philip Spener. I 1675 utgav han et skrift, «Fromme lengsler», som vakte oppsikt.

Spener hevdet at selv om man etter reformasjonen hadde nådd langt med kristen kunnskap, kunne man spørre om hvordan det stod til med det åndelige livet i menighetene. Hadde troen og den kristne kunnskapen berørt hjertene?

Utover på 1700-tallet vokste det fram flere evangeliske vekkelsesbevegelser. Gjennom disse ble folk utfordret til å ta et personlig valg og ansvar for sitt trosliv. Dette skjedde i en historisk periode som blir kalt opplysningstiden.

Pietismen gav også grobunn for ny oppbyggelsesslitteratur, vekt på husandaktene og salmesang. Mange nye salmer ble skrevet i denne perioden.

Vekkelsesbevegelser i England

Kirkelivet i England hadde sitt eget særpreg og innad i dette oppstod det betydelige indre spenninger. Den engelske kirke levde i spesielle spenninger også i forhold til Den katolske kirke. Dette førte flere ganger til stor politisk uro. Kirken ble også påvirket av den reformerte kirketradisjonen. Det skapte både uro og egne vekkelsesbevegelser i England. Puritanerne, baptistene, kvekerne og metodistenes historie skriver seg tilbake til denne tiden.

Pietismen i Norge

I Norge kom pietismen til å bli innført ved kongelig beslutning og ikke som resultat av en gjennomgripende vekkelse i folket. Kong Kristian VI. førte en pietistisk religionspolitikk, som etterhvert ble tydelig preget av Hallepietismen. Kristen oppdragelse sto sentralt for myndighetene, og i 1736 kom forordningen om konfirmasjon. Slik skulle dåpsløftet bekreftes og handlingen markerte overgangen fra barndom til voksen alder.

Erik Pontoppidan d.y. (1698-1764), dansk pietistisk teolog som ble biskop i Bergen (1747-54), fikk ved innføringen av konfirmasjonen i oppdrag å utarbeide en katekismeforklaring og salmebok. Katekismen «Sandhed til Gudfrygtighed» (1737), ble den mest brukte læreboken i norsk folkeskole i nesten 150 år.

Pietismen var bakgrunnen for at vi fikk en skole for alle barn (riktignok på landsbygda) i Norge i 1739.

En rekke forordninger ble videre innført og hadde som hensikt å holde skikk på befolkningens kristenliv. En lov om helligdagene påbød folket å gå til kirke, og det var trussel om bøter og gapestokk for dem som ikke fulgte denne forordningen.

I 1741 ble den såkalte konventikkelplakaten innført. Den forbød lekpredikanter å avholde «gudelige forsamlinger» (konventikler) uten sogneprestens godkjennelse.

Fakta: Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge