OLDKIRKEN, år 100 – 500

Hovedskillet mellom øst- og vestkirke, og splittelser til flere kirker.

Menighetene som vokste fram rundt Middelhavet, ble påvirket av de ulike kulturene som preget dette området. De mottok impulser både fra det hebraiske, det greske og det romerske samfunnet. Gjennom perioden som gjerne kalles oldkirken (år 100-500), utviklet kirken seg i forskjellige retninger i øst og vest av det romerske riket.

Etter at Jerusalem var falt for romerne i år 70, hadde byen mistet mye av sin betydning for kristendommens senere historie. Ved siden av Antiokia, kom Alexandria, Kartago og Roma til å utgjøre viktige sentra. Fra slutten av 200-tallet var det disse byene som kom til å bety mest for veksten videre.

I det vestromerske riket var det i all hovedsak én kirke. Etter hvert ble Roma det sentrale sentrum i denne kirken. I den østre delen av Romerriket ble det flere kirker. De viktigste av disse er de som er nevnt i det følgende.

Den syriske kirken var blitt stiftet av misjonærer med bakgrunn fra Israel. Her kom det til å utvikle seg en kristendomstype med asketiske trekk.

Den armenske kirken var blitt til etter misjonsvirksomhet fra den syriske kirken. Den utviklet seg til en nasjonal kirke med armensk som eneste gudstjenestespråk.

Den koptiske kirken hevdet at evangelisten Markus var dens grunnlegger og stod for kristendommens innføring i Egypt. Denne kirken ble styrt av patriarken i Alexandria.

Den etiopiske kirken fører sin opprinnelse tilbake til to brødre fra Tyrus (i dagens Libanon) som kom som slaver til det etiopiske hoff på 300-tallet. Misjonsvirksomheten i Etiopia ble videre utført ved hjelp av koptere fra Egypt. Den koptiske bakgrunnen har preget liturgi og kirkeordning i den etiopiske kirken.

Kirken i India hevder noen kan tilbakeføres til apostelen Thomas. Sørvest i India mener man at kirken har sin opprinnelse fra misjon i det østlige Syria.

De døde for sin tro – martyrene

Mange døde for sin tro. De ble martyrer. Mange av dem er ukjente for oss i dag, men vi kjenner noen.

Blant de mest kjente martyrene i det andre hundreåret var biskopene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. De var modige kristne som stod imot myndighetenes press og ble viktige forbilder for andre forfulgte kristne.

Ignatius (død år 108) etterlot seg sju brev. Disse skrev han da han som romersk fange var på vei fra Antiokia og til Roma. Der skulle han bli kastet for ville dyr. Brevene var skrevet til menighetene i Lilleasia og menigheten i Roma. Han skrev også til sin bispekollega Polykarp i Smyrna.

Ignatius sine brev forteller oss mye om situasjonen for den kristne kirken på denne tiden. Det var viktig for kirken å holde fast på den kristne lære. Ikke minst gjaldt dette synet på Jesus og hvem han var som person, det vil si som sann Gud og sant menneske, og synet på hvem Gud var. Kampen stod om å holde fast på treenighetslæren slik den kommer til uttrykk i de tre trosartiklene.

Motstanden mot kristendommen kom blant annet fra de jødiske miljøene og det ble etter hvert viktig å vise hva som var forskjellene mellom kristendom og jødedom. Ignatius hevdet at man ikke kunne tale om Jesus som Messias og frelser samtidig som man holdt fast ved jødisk tro og praksis. Et skille som han mente det var viktig å holde på, var at de kristne måtte feire søndagen, som var Jesu oppstandelsesdag, og ikke sabbaten som «Herrens dag».

Men det var også mange spenninger i forhold til gresk filosofi. De hadde vanskeligheter med å tenke seg at Gud kunne bli menneske, for mennesket var jo en del av den forgjengelige og ufullkomne verden. De hadde vanskelig for å tro at den synlige verden var skapt av Gud. Dermed kom man på kollisjonskurs både med 1. trosartikkel som bekjente troen på Gud som skaper og med 2. trosartikkel som omtalte inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus Kristus.

Ignatius hadde klare tanker om organiseringen av menighetene. Han hevdet det måtte være orden og en fast struktur. Øverst var det tilsynsmannen (biskopen), så de eldste (presbyterne) og endelig tjenerne (diakonene) plassert under de to første. Slik var nok menigheten han selv hadde tilhørt i Antiokia bygget opp.

Biskop Polykarp av Smyrna blir regnet som en disippel av apostelen Johannes og skal ha levd mellom ca. år 69 og år 155. Han virket som biskop i en periode på mellom femti og seksti år. Polykarp var som Ignatius opptatt av kampen mot vranglære.

Polykarp ble som gammel mann arrestert. Under forhøret fikk han anledning til å fornekte sin kristne tro og sverge ed til keiseren. I denne situasjonen skal Polykarp ha svart: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser.» Da folket hadde hørt tilståelsen om at han var en kristen, gjorde de krav om at «han som ødelegger våre guder» måtte straffes med døden. Først ropte de at den gamle mannen skulle kastes til løvene, etterpå at han måtte brennes. Tradisjonen sier at han skal ha blitt stukket med sverd. Deretter skal han sammen med tolv av sine disipler ha blitt brent.

Trosforsvar

I kapittel 2 i læreboka har du lest om hvordan de ulike skriftene i Det nye testamente ble samlet. Da kirken etter hvert ble angrepet for sin tro, ble det vist til tekster i Det nye testamente, for der fant de beretningen om Jesus liv og apostlenes lære.

De som forsvarte den kristne tro, ble kalt apologeter (trosforsvarere). De skrev ned formuleringer og sammenfattende uttrykk eller bekjennelser for hva kristen tro var. Men de skrev også lange avhandlinger. Slik forsvarte de den kristne tro både i forhold til angrep fra hedningene og fra jødedommen. Det var viktig for de kristne og for dem som sluttet seg til menighetene å vite hva troen bygget på. De måtte få en formulering av bekjennelsen som bygget på det apostlene hadde overlevert.

En av de mest kjente trosforsvarerne var Tertullian (ca.150-212). Han bodde i Kartago. Han skrev en mengde bøker om ulike emner. Tertullian kjempet mot at ideer fra gresk filosofi skulle gjøre kristentroen mer lettfattelig for den menneskelige fornuft. Det gjorde han ved å holde fast på kristendommens israelittiske opphav og betonte betydningen av Det gamle testamente. Mot slutten av livet brøt Tertullian med Den katolske kirke og sluttet seg sammen med de såkalte montanistene, en mer karismatisk retning som oppstod i den vestlige delen av Lilleasia omkring år 170. Gjennom sine mange bøker fikk Tertullian likevel stor betydning for kristendommens videre utvikling i det vestlige Romerriket.

Utfordringen for læren – Kirken i møte med gnostisisme og arianisme

Etter hvert som jødedommen ble svekket i det romerske riket ble det påvirkning fra gresk tankegang som ble mest utfordrende for kirken. Det gjaldt framfor alt framveksten av gnostisismen. Denne tankestrømningen representerte ikke en bestemt religion eller filosofisk retning, men var en samlebetegnelse på flere impulser hentet fra filosofi og mytologi. Den var også blandet med kristne forestillinger.

Et punkt som gjorde gnostisismen problematisk for flertallet i kirken, var at den fornektet Gud som skaper av denne verden. De så på skaperverket som noe negativt, som forgjengelig og skiftende, noe upålitelig. Derfor søkte gnostisismen alltid etter «det åndelige», det som lå utenfor det skapte. På grunn av det negative synet på det skapte, kunne de heller ikke akseptere at Gud ble menneske i Kristus (inkarnasjonen) eller læren om legemets oppstandelse etter døden. Gnostikerne hevdet derimot at frelsen kan oppnås gjennom en spesiell åndelig kunnskap (gnosis) om at menneskets virkelige tilværelse ligger i en åndelig verden frigjort fra alt det synlige, konkrete og forgjengelige.

På 300-tallet kom nye utfordringer til dem som kjempet for den kristne læren. Den alvorligste konflikten stod om de tankene som presten Arius i Alexandria bar fram. Han stilte spørsmål om hvem Jesus er: Kunne en som er født, lider og dør virkelig være guddommelig? Arius benektet at Jesus kunne være sann Gud. Synspunktene hans vant stor oppslutning, ikke bare blant tidens tenkere og prester, men også hos vanlige menighetsmedlemmer. Situasjonen i menighetene rundt omkring var preget av strid og motsetninger.

Kirkemøter drøfter læren

Keiser Konstantin så på lærestriden innen kirken som en stor fare. Kristendommen var viktig for samholdet i det romerske riket. Derfor kalte han i år 325 sammen biskopene i kirken til et stort møte i byen Nikea i den nordvestre delen av Lilleasia. Her ble man enige om en trosbekjennelse som avviste det Arius stod for. Her bekjenner menighetene at Jesus er Guds sønn «av Faderens vesen, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen»

Denne formuleringen ble igjen understreket på et nytt kirkemøte i Konstantinopel i år 381. Trosbekjennelsen som ble vedtatt på dette møtet bygget for det meste på den fra Nikea, men den har et eget avsnitt om Den Hellige Ånd. Her sies det: «Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som sammen med Faderen og Sønnen tilbedes og æres…»

Etter nye strider om Jesu person, om han var både menneskelig og gudommelig, gjorde et nytt kirkemøte, denne gang i Kalkedon i 451, et vedtak som slo fast at Jesus er en person med to naturer. Helt fram mot våre dager har denne saken skapte uenighet mellom kirkesamfunnene. De gamle kirkene i Egypt, Etiopia og Armenia har hevdet (fram til ca. 1990) at Jesus bare hadde én natur, og den var gudommelig (monofysitisme).

Kristendommen blir statsreligion

Vi har nevnt Nero, men også flere av de andre romerske keiserne stod bak forfølgelser av kristne. Fra år 303 til 311 hadde det vært en sammenhengende forfølgelse. Etter at Konstantin den store ble keiser for hele Romerriket i 323, endret holdningene til den kristne kirke seg. Kristendommen ble i praksis til og med gjort til statsreligion. Formelt fikk kristendommen en slik status omkring år 390.

Perioden fra år 260-300 hadde vært den sterkeste vekstperioden i kirkens historie så langt. Dette gav en viktig forutsetning for Konstantin sin beslutning om å bygge Romerriket videre på kristendommens grunn. Slik den religiøse situasjonen nå var blitt, kunne en slik endring virke samlende på storriket.

Konstantin (275-337) skal under kamp om keisermakten (slaget mot keiser Maxentius) ha hatt et syn som kom til å få stor betydning for hans forhold til kirken. Det fortelles at da han ba til solguden om styrke til å vinne over fienden, så både han og soldatene hans et lysende kors på himmelen. Samtidig skal han ha hørt ordene «ved dette skal du seire». Natten etter denne hendelsen skal Konstantin i en drøm ha sett Kristus.

Disse opplevelsene skal være bakgrunnen for at det ble laget et symbol som seinere ble brukt på soldatenes hjelmer og skjold. Det inneholdt to greske bokstaver som var de samme som de to første bokstavene i det greske ordet for Kristus.

Det er ikke lett ut fra de historiske kildene å se hvilket forhold Konstantin egentlig hadde til den kristne tro. Når han samarbeidet med kirken og gav de kristne enkelte privilegier, kan dette være motivert ut fra ønsket om å forene Romerriket. Når Konstantin engasjerte seg i oppgaven med å få i stand kirkemøter som kunne drøfte lærespørsmål det stod strid om, gjorde han det ut fra de samme motiver: En samlet kirke ville være en hjelp til å holde Romerriket samlet.

Romerriket hadde gjennom tidene blitt utsatt for splittelser av ulikt slag. Tidligere keisere hadde forsøkt å holde det sammen ved å pålegge innbyggerne å tilbe keisermakten og dyrke romerske guder.

Først på dødsleiet lot Konstantin seg døpe. Dette var imidlertid ikke uvanlig på den tiden, en utsatte gjerne denne handlingen, i frykt for å skulle synde etter dåpen.

Konstantin innledet et samarbeid mellom statsmakt og kirke og det ble nær tilknytning mellom disse to. Det har ikke bare vært til det gode for den kristne kirken. De fleste vil hevde at statskirkemodellen har hatt flere problematiske sider. Noen ganger har det ført til at kirken har søkt politisk makt og noen ganger har det ført til at politikerne har villet styre kirken.

Romerriket deles

I år 395 ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del. Dette fikk ikke bare konsekvenser for den videre politiske utviklingen. Også for kirken ble det innledning til en ny epoke. Men allerede før dette hadde kirken i øst og vest, som vi har sett, forskjellige uttrykksformer. I øst var teologien preget av gresk kulturbakgrunn, i vest hadde latinsk teologi og kultur andre vektlegginger. Øst-Romerriket (Det bysantinske riket) eksisterte som et kristent keiserdømme helt fram til Konstantinopel, byen som keiser Konstantin den store hadde grunnlagt, ble tatt av tyrkerne i 1453.

Augustin, teolog, lærer og biskop

For kirken i vest ble Augustin (354-430) en fremtredende teolog, lærer og biskop. Han ble født i det romerske Nord-Afrika, i byen Tagaste som ligger i dagens Algerie. Moren, Monika, var kristen mens faren var hedning. Augustin fikk tidlig opplæring i kristendommen. Som ungdom ble han alvorlig syk.Han ba da om å bli døpt, men det ble det ikke noe av.

Moren var med sin tydelige kristne tro og sin nære omsorg en person som kom til å bety mye for sønnen både under oppveksten og seinere i livet. Monika kom til å vie seg til tjeneste i kirken.

Faren lærte Augustin opp til å bli glad i klassisk gresk litteratur. I ungdommen ble han sterkt interessert i filosofi og begynte studier innen dette faget.

I denne perioden gav han sin tilslutning til en religiøs retning kalt manikeismen. Det var en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud, mens den materielle var det «den onde» som sto bak. Slik kom Augustin bort fra den tro moren hadde gitt ham, men manikeismen gav ham hverken tanke- eller trosmessig fred.

I disse årene levde han sammen med en kvinne uten å være gift. «Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap», skrev han seinere i sine bekjennelser (Confessiones). Sammen fikk de en sønn. Da samboerforholdet tok slutt, var det Augustin som tok seg av sønnen. Selv begynte han å leve sammen med en annen kvinne.

Da Augustin var bosatt i Milano der han var professor i talekunst (retorikk), ble han sterkt påvirket av biskopen i området, Ambrosius, som var en tydelige forsvarer av den kristne lære slik den nikenske trosbekjennelsen hadde uttrykt den. Noen vers i Paulus sitt brev til romerne (Rom 13, 12-14 og Rom 14, 1) som Augustin ved en tilfeldighet kom til å lese, ble et vendepunkt for ham. Det var ord som talte til ham, og sammen med en venn besluttet han å gå inn i prestetjeneste.

32 år gammel ble Augustin døpt og fire år seinere ble han vigslet til prest. Etter nye fire år ble han valgt som biskop av den nordafrikanske byen Hippo (i dagens Algerie). Her skrev han en klosterregel som har gått under navnet Augustins regel. Den har dannet grunnlag for flere klosterordener. Fra slutten av 1000-tallet fikk vi Augustinerordenen som var en samlebetegnelse for ulike kristne ordener som forholder seg til Augustins regler, blant dem dominikanerne. Sammen med Benediktinerordenen har disse ordenene utgjort hoveddelen av klostervesenet i Vest-Europa.

Augustin etterlot seg hele 113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener. Sentrale tema for Augustin var å belyse spørsmål omkring menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk og forholdet mellom kirken og verden. Flere av skriftene hans har hatt stor og grunnleggende betydning for kirken siden. Spesiell betydning fikk bøkene «Om den frie vilje», «Om Kristi nåde og arvesynden» og «Gudsstaten».

Klostervesenet – en motbevegelse

I de første århundrene slo kristendommen rot i byene. Noen steder vokste det fram store menigheter og de ble etter hvert en del av bybildet. Selv om kirken også opplevde forfølgelser, kom den også til å bli preget av livet i byen- av byens larm og travelhet. Da var det noen som begynte å søke til steder preget av stillhet og ensomhet hvor man da kunne leve i bønn og meditasjon.

Det begynte med noen eneboere som slo seg ned i ørkenen i Egypt. Dette var starten på det som utviklet seg til munke- og klostervesenet innen kirken. Verdens første kristne kloster ble bygget i siste halvdel av 200-tallet og bar egypteren Antonius sitt navn. I St. Antoniklosteret ble flere eneboere knyttet sammen i et fellesskap med formål om å tjene Gud og kirken.

Benedikt av Nursia (ca.480-547) ble den mest innflytelsesrike personen innen klostervesenet i den vestlige delen av kirken. Han stiftet benediktinerordenen i 529. Vi vet ikke så mye om livet hans, men det sies at han ble nokså fortørnet over den moralske utglidingen som preget Roma der han hadde hatt et kortvarig studieopphold. Denne opplevelsen førte ham til et eneboerliv og askese. Benedikt fikk etter hvert mange «disipler» der han oppholdt seg, og sammen fikk de bygget et kloster på Monte Cassino sør for Roma. Her skrev han sine klosterregler som kom til å danne grunnlag for en vesentlig del av munke- og klostervesenet som etter hvert ble etablert i Vest-Europa.

«Benedikts regel» understreker spesielt bønnens plass (tidebønner), men også arbeidets velsignelse og nødvendighet skulle prege klosterlivet. Likeledes omsorgen for syke, fattige og fremmede som munker og nonner kom i kontakt med.