MIDDELALDEREN, år 500 – 1500

Middelalderen regnes fra år 500-1500 og dekker omtrent halvparten av kirkens historie. Det skjer mye i kirken i løpet av alle disse årene. Vi skal bare trekke opp noen hovedlinjer som kan kaste lys over kirkens situasjon og utvikling.

Kirken ekspanderer – misjon

Middelalderen var på mange måter en rik misjonstid. Kirken viste stor iver etter å nå nye

folkeslag med evangeliet, særlig i Europa. Germanske folkeslag kom tidlig i kontakt med kristendommen. Da de angrep Romerriket på 400-tallet, var mange av dem allerede kristnet. Men de holdt seg gjerne til den arianske læren der Jesus ikke ble regnet som guddommelig. Det skulle gå et par hundre år før alle disse folkeslagene ble katolske. En avgjørende hendelse i så måte var da frankerkongen Klodvig ble døpt som katolsk kristen i 496. Han ble en viktig alliert for paven i kampen mot arianismen.

Viktig var også det som skjedde på De britiske øyer. England og Irland var delvis nådd med evangeliet allerede i romersk tid. Irlands nasjonalhelgen Patrick gjennomførte en omfattende kristning av folket tidlig på 400-tallet.

Dette var en særegen keltisk variant av kristendommen, der omsorg for menneskers frelse og kjærlighet til skaperverket ble holdt sammen på en særlig sterk måte. I løpet av de neste to århundrene reiste irske misjonærer til andre keltiske folkeslag for å utbre denne kristendomsformen. På 400-tallet begynte angelsakserne (som var et germansk folkeslag) å innvandre til England fra det europeiske kontinentet. Pave Gregor sendte misjonærer til De britiske øyer i 597 for å vinne dem for kristendommen. Dette ble en stor suksess, og angelsakserne sendte i sin tur misjonærer til germanere på det europeiske fastlandet.

Nye store misjonsframstøt fulgte på 800-tallet og utover. Blant slaviske og andre folkeslag

i øst var det intens konkurranse mellom vestlig og østlig misjonsvirksomhet, støttet av henholdsvis paven og den bysantinske keiseren.

Serberne og bulgarerne i sør-øst ble vunnet for østlig ortodoks kristendom på 800-tallet, da kong Vladimir ble døpt i 988 ble også russerne en del av denne kirken. Andre slaviske folkeslag som kroater, tsjekkere og polakker ble vunnet for vestlig katolsk kristendom på 800- og 900-tallet.

Vikingene oppe i nord møtte først kristendommen da de var på sine herjingstokter i Europa.

Arkeologene diskuterer i dag om samfunnene langs norskekysten har vært utsatt for kristen påvirkning allerede på 600- og 700-tallet.

Kristendommen kommer til Norden

På 900- og 1000-tallet gikk kongene i Norge, Sverige og Danmark over til kristendommen.

I Norge skjedde det først ved Olav Tryggvason, som ble kjent med kristendommen under en vikingtokt til England på 980-tallet. Der skal han ha møtt en profet som både forutså at Olav skulle bli konge og at han skulle kristne folket sitt. Det endelige gjennombruddet kom likevel med Olav den hellige, som lot seg døpe under en tokt i Normandie (Frankrike).

Han fikk en visjon om å etablere et kristent, nasjonalt kongedømme i Norge, og han gjennomførte

dette både med militære og åndelige virkemidler. I ca.1023 ble det vedtatt under et kirkemøte på

Moster at Norge skulle være et kristent land (den første «Kristenretten» i Norge). Deretter ga Olav den Hellige en rekke lover som skulle bringe samfunnet i harmoni med kristen tro og moral: forbud mot innenlandske vikingtokter, strenge straffer for voldtekt, forbud mot å sette ut uønskede barn og frigivelse av slaver.

Det typiske mønsteret når et folkeslag ble kristnet, var altså at kongen først ble omvendt. Deretter lå veien åpen for at hele folket over kortere eller lengre tid ble nådd. Dette trengte slett ikke bety at kristendommen ble innført med makt eller tvang, selv om det kunne forekomme. Blant mange folkeslag var det en selvfølge at folket fulgte sin konge. Men et annet spørsmål er hvor dypt forståelsen av kristendommen stakk hos vanlige folk.

Kirker ble ofte bygget på hedenske offersteder, og både i kirkene og i hjemmene var relikvier viktige som erstatning for magiske gjenstander som ble brukt i førkristen tid.

Opp gjennom middelalderen så kirken betydningen av å nå utenom byene med sin påvirkning. Det var i byene man gjerne hadde bygget sine gudshus tidligere. Nå ble det reist mengdevis av kirker også ute i distriktene. Mange steder var det godseierne som bygget kirker og de skaffet seg gjerne også retten til å ansette prester.

Kirken får innflytelse i Norge

Ser vi på Norge, betydde innføringen av kristendommen store samfunnsforandringer. Allerede da det ble opprettet et erkebiskopsete i Nidaros i 1152, hadde kirken blitt en stor jordeier. Folk hadde overført land til kirken. Før tilhørte jordeiendommer ætten. Nå ble prinsippet om privat eiendomsrett overtatt fra den romerske rettsoppfatningen og innført også i Norge.

Dessuten ble det nå innført kirkelig domsmyndighet. Det gjaldt i saker der personer hadde forbrutt seg mot kirkens lovgiving. Tidligere var det slik i Norge at det var folkets domsmenn som dømte og kongen var øverste rettsinstans. Dette førte til strid og konflikter mellom det norske kongedømmet og paven i Roma. Kong Sverre (1171-1201) prøvde å gjeninnføre ordningen med at kongen skulle være kirkens overhode, men han mislykkes derimot med dette.

Klosterbevegelsen fikk også stor betydning i Norge. På midten av 1100-tallet var det opprettet hele ni klostre i landet, tre av disse var nonneklostre. Gjennom klosterbevegelsen fikk også kvinner i middelalderen en mer betydelig samfunnsrolle enn tilfellet ble etter reformasjonen. I Sverige hadde Birgitta grunnlagt sin egen klosterorden på 1300-tallet, og et såkalt birgittinerkloster ble etablert i Bergen på begynnelsen av 1400-tallet.

Hvilken betydning klosterbevegelsen hadde hatt i Norge på denne tiden, fikk man se etter Svartedauden (1349-51). Flertallet av munker og prester var døde. De hadde stått i omsorgsarbeid blant de syke.

Maktkamp

I 1073 ble Gregor VII valgt til pave. Det tyske kongedømmet hadde i lengre tid hatt betydelig påvirkning på kirken. Det hang sammen med at den tyske kongen hadde på begynnelsen av 1000-tallet grepet inn og ryddet opp i kirken i en periode da det var betydelig indre strid i kirken. Da var det ikke mindre enn tre forskjellige paver som påberopte seg å være kirkens øverste leder. Da ble alle tre avsatt av kongen i Tyskland og det ble innsatt en ny tysk pave (i 1046). Også de neste pavene ble utnevnt av keiseren i Tyskland. Men dette symboliserte kirkens underordning under staten og det vokste fram en indre opposisjon i kirken. På et kirkemøte i Roma i 1059 ble det vedtatt at paven skulle utnevnes av kardinalene, dvs. 7 biskoper i nærheten av Roma. Da Gregor VII ble valgt mente han at kirken ikke bare skulle ha uinnskrenket makt over kirken, men også over de verdslige fyrstene. De bånd som hadde vært mellom presteskapet og staten måtte på ny brytes slik at alle prestene først og fremst måtte bli lydig mot kirken og paven. Særlige spenninger oppstod omkring utnevnelsen av de høyeste embetene i kirken, biskopene og abbedene. Bispedømmene og klostrene satt med store eiendommer og fyrstene ville selvsagt ha innflytelse på styringen av disse store landområdene. Derfor ville han være med å bestemme hvem som skulle bli biskop eller leder av klostrene.

Over tid var det blitt slik at biskopene var blitt både fyrstens og kirkens mann. Dette ville Gregor VII ha slutt på og han krevde at alle embeter i kirken kun skulle mottas av kongen. Alle som ble utnevnt av fyrsten ble avsatt. Dette kunne ikke den nye kongen i Tyskland, Henrik IV, gå med på. Han fikk et kirkemøte i Tyskland til å avsette paven. Men paven svarte med å lyse kongen i bann. Dermed ble han utestengt fra kirken og fikk ikke tilgang til kirkens sakramenter og tjenester.

Internt i Tyskland ble denne striden utnyttet slik at de prøvde å svekke kongens makt. Resultatet ble at kongen måtte ydmyke seg for paven og gjøre bot og bedring. I tre vinterdager i 1077 stod han utenfor borgen Canossa og ba om nåde før paven løste ham fra bannet. Men paven ville ikke oppgi sin rett til å utnevne personer til de kirkelige stillingene. Henrik IV ville heller ikke gi seg. Da han hadde ryddet opp i de interne problemene og folket uttrykte sin lojalitet til ham, dro han til Roma for å arrestere paven. Pave Gregor VII måtte flykte og døde i 1085. En ny motpave sa seg villig til å krone Henrik IV til keiser. Keiseren vant til slutt, men spenningen mellom kirke og stat fortsatte.

Kirkens møte med islam

Samtidig som kristendommen vant fram i Europa, gikk den tilbake i de områdene hvor det hele startet. På 600-tallet dukket islam opp som en ny utfordring for kristenheten.

På kort tid erobret arabiske hærer hele Midt-Østen og Nord-Afrika, og på 700-tallet kom også mesteparten av Spania under arabisk og muslimsk kontroll. I løpet av middelalderen ble også Sentral-Asia og deler av Sør-Asia islamsk. I de fleste av disse områdene ble kristendommen nesten utryddet.

Dersom ikke den frankiske herskeren Karl Martell hadde stanset frammarsjen i 732, kunne hele Europa ligget under islamsk styre. Selv om muslimene vanligvis ikke tvang folk over til islam, ble ikke-muslimer annenklasses borgere og måtte underordne seg muslimsk og arabisk styre. Resultatet ble at de kristne endte opp som en liten og utsatt minoritet.

Islams frammarsj gjorde også livet vanskelig for keiseren i Konstantinopel, og etter mange hundre år med press utenfra falt riket til fordel for de muslimske tyrkerne i 1453.

Mange mener at islam slapp lett til fordi kristendommen hadde mistet mye av sin åndskraft og var blitt et redskap for det undertrykkende bysantinske regimet. Uansett ble det drevet lite misjon overfor muslimene.

Korstogene

I vestkirken (den romerskkatolske kirke) ble en etter hvert svært opp tatt av at Det hellige land lå under muslimsk styre. Mellom 1095 og 1270 ble det gjennomført sju eller åtte såkalte «korstog». Disse hadde som hovedformål å frigjøre de hellige stedene i Palestina fra muslimene. Men de hadde også til hensikt å spre katolsk kristendom eller verne den mot hedninger, muslimer eller kjettere (vranglærere). Deltagerne i disse framstøtene som hadde form av krigstokt, hadde et rødt kors festet på høyre skulder, derav navnet korstog. Kirkens lønn til dem som sluttet opp om korstogene, var at de bl.a. kunne få gjeld utsatt, men de kunne også få sine synder tilgitt.

Det fjerde i rekken av slike korstog (1201-04) kom til å dra mot Konstantinopel og erobret keiserriket der. Det ble så styrt av en vestlig keiser fram til 1261. Denne situasjonen gjorde at det ikke bare var teologiske årsaker som skapte skillet mellom kirkene i øst og vest, men også de politiske hendelsene.

Kirkens indre utvikling – Fromhetsliv

Det utviklet seg forskjellige tradisjoner i øst- og vestkirken.

I østkirken var menighetslivet preget av meditasjon. I gudstjeneste- og bønneliv benyttet man gjerne ikoner. Det vil si bilder av apostler, martyrer og andre.

Allerede i oldkirken var minnet om martyrene blitt feiret på deres dødsdager. Beinrester av de avdøde ble fra midten av det 2.århundre regnet som dyrebare skatter (relikvier). Det ble forkynt at martyrene etter døden gikk i forbønn for menigheten hos Gud. Slik oppstod helgendyrkelsen som siden har hatt en sentral plass i katolsk kirkelære.

Øverst på listen av helgener kom jomfru Maria til å stå, deretter apostler og evangelister, martyrer og andre som har kjempet for den kristne tro. Innen katolisismen blir Maria et stort forbilde gjennom det at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham.

Både i øst og vest fikk utviklingen av munke- og klostervesenet stor betydning gjennom middelalderen.

I vest utviklet det seg en særegen form for kristendom som hadde en viss bakgrunn fra oldkirken, men mye ble nytt. Stikkord her er tradisjonen, sakramentene, helgendyrkelsen, relikviene skjærsilden, avlaten og pilegrimsreisene. Allerede på 500-tallet blir det tydelig at tradisjonen som hadde nedfelt seg i kirkelig teologi og fromhetspraksis fikk stor betydning i kirkelæren. Ved siden av Bibelen ble tradisjonen den viktigste kilden for tro og lære. Dermed ble det kirken selv som gjennom kirkemøter og pavelige beslutninger kom til å avgjøre hva som var sann kristendom. Slik vokste det fram en tradisjon av fortolkninger og læresetninger som ble likestilt med Bibelen.

Dåp og nattverd har vært regnet som sakramenter gjennom hele kirkehistorien. Men på 1100-tallet kom kirken fram til at det fantes sju sakramenter. Dåp, nattverd, konfirmasjon, bot, ekteskap, ordinasjon og salving av syke. I dåpen fikk barnet Den Hellige Ånd og ble tatt inn i kirken. Ved konfirmasjonen (i syvårsalderen) fikk barnet styrke til å leve det kristne livet. Det ble så vedlikeholdt gjennom å gå regelmessig til skriftemål (bot) og nattverd. I skriftemålet fikk man Guds tilgivelse for konkrete synder samtidig som presten hadde myndighet til å pålegge botshandlinger. Ved salvingen av den dødssyke (ofte kalt «den siste olje») fikk man nåde og kraft til å møte døden og dommen. På alle viktige steder var kirken til stedet i folks liv og prestene var de eneste som kunne formidle Guds nåde.

Krisetid, men åndelig vekst

Perioden fra 1050-1270 blir karakterisert som en dyp religiøs krisetid i Europa. Mye av årsaken til dette lå i at kirken var blitt verdsliggjort. Den var også preget av mange konflikter og store endringer. Mange blant de fromme kristne trakk seg tilbake fra verden, flere av dem søkte til et roligere liv i klostrene.

På 1200-tallet ble det dannet to viktige munkeordener. Det var fransiskanerne (av Frans av Assisi, se senere) og dominikanerne. Sammen med cistercienserordenen som var dannet omkring 1100, fikk disse tre munkebevegelsene stor innflytelse i kirken.

Fransiskanerne bestod av tiggermunker med diakonale oppgaver som hovedsak, dominikanerne var opptatt av teologi og kristen lære og cistercienserne la stor vekt på disiplin og askese.

De fleste store klosterbevegelsene fikk egne ordener for kvinner. Det ble slik en reell likestilling mellom kvinner og menn. Mange vil hevde at disse nonneordene fikk stor betydning for kvinners opplevelse av likeverd.

Frans av Assisi

Stifteren av fransiskanerordenen, Frans av Assisi (1182-1226), var en av de mest kjente personlighetene innen kirken fra denne perioden. Han var sønn av en rik kjøpmann i byen Assisi i Umbriaregionen i det sentrale Italia. Dåpsnavnet hans var Giovanni. Faren gav ham imidlertid tilnavnet Francesco, visstnok på grunn av at han hadde stor sympati med Frankrike.

Frans var en livlig ungdom. Som 24-åring ble han alvorlig syk. Under sykdommen opplevde han et religiøst gjennombrudd. Det betydde en radikal forandring i livet hans. Nå begynte han å pleie fattige og syke. Han var særlig opptatt av å hjelpe spedalske, personer som han tidligere hadde kjent avsky for. Faren aksepterte ikke disse forandringene i sønnens liv og han ble utstøtt fra familien. Frans levde så et par år som eneboer, men samtidig var han sterkt opptatt av å restaurere kirkebygg som hadde forfalt.

Det fortelles at han tre år etter sykdomsperioden opplevde at en fortelling fra Det nye testamente talte sterkt til ham. Det var beretningen om disiplene og deres oppdrag (Matt 10). Den gjorde et slikt inntrykk på Frans at han bestemte seg for å leve fattig og reise rundt som botspredikant. Han hadde en måte å forkynne på og et vinnende vesen som førte til at mange sluttet seg til ham. Sammen dannet de et fellesskap for å leve et liv i forsakelse og Jesu etterfølgelse. Slik oppstod fransiskanerordenen, som i den første tiden fungerte som et brorskap.

I 1219 reiste Frans til Egypt. Det var under det femte korstoget, og hans ønske var å bidra til å stifte fred. Mens han var på reise, brøt hans trosbrødre med brorskapstanken og utviklet en alminnelig munkeorden. Fattigdomsidealet ble nedtonet og entusiasmen fra den første tiden minket.

Fransiskanerordenens regel, forfattet i 1224, har vært grunnleggende for ordenen fram til vår tid.

Sine siste leveår tilbragte Frans i ensomhet. Det blir fortalt at han i denne perioden i en visjon fikk se Jesu sårmerker på sin egen kropp.

Mange forbinder Frans av Assisi med en spesiell fredsbønn. Den er ikke skrevet av ham, men har fått hans navn fordi en mener innholdet er typisk for den ånd som preget livet og troen til Frans.

Frans av Assisis bønn

Herre gjør meg til redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet rår.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet rår.

La meg bringe tro der tvilen rår.

La meg bringe sannhet der villfarelse rår.

La meg bringe lys der mørket ruger.

La meg bringe glede der bedrøvelse hersker!

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som det å trøste.

Ikke så meget å bli forstått som det å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som det å elske!

For det er gjennom at man gir at man får.

Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv! Amen.

Thomas Aquinas

Den mest betydningsfulle teolog i middelalderen var Thomas Aquinas (1225-1274).. Han står som en markant representant for den såkalte skolastiske teologien. Det vil si en teologi som forsøker å forene gresk filosofi, spesielt Platon og Aristoteles, med den kristne lære.

Thomas kom fra en høytstående familie i sørlige Italia. Som ungdom sluttet han seg til dominikanerordenen, noe hans foreldre mislikte sterkt. Brødrene hans fikk tatt ham ut av klosteret og i ett år eller to ble han holdt fanget i familiens slott. Men til slutt måtte de gi opp, og Thomas kom tilbake til dominikanerne. De sendte ham til Køln for å studere. Siden kom han til Paris. To år før han døde, fikk han i oppdrag av munkeordenen å skape et nytt studium, og Thomas valgte å legge dette til Napoli.

Da han døde ble han sett på som like betydningsfull som Paulus og Augustin som begge var erklært som helgener. Thomas Aquinas fikk offisiell helgenstatus i den katolske kirken ca.50 år etter sin død.

FORDYPNING 1: Kirken og statsmakten

Da Konstantin gjorde kristendommen til rikets viktigste religion, fikk kirken store privilegier og kirken og staten inngikk en allianse. Kirken ble beskyttet av staten. Til gjengjeld skulle kirken være lydig mot keiseren.

Men i løpet av middelalderen skjedde det store endringer som også kom til å endre på statens makt. I øst lå det kirkelige og politiske sentrum i Konstantinopel. Men kirken i Konstantinopel kunne ikke påvise noen ubrutt linje tilbake til en apostel slik som paven i Roma gjorde det. Det var noe av grunnen til at det vokste fram flere selvstendige kirker i øst med flere erkebiskoper (patriarker) som styrte hvert sitt område. Det var patriarkene i Alexandria i Egypt, i Jerusalem og i Antiokia. Av disse hadde patriarken i Konstantinopel en ledende stilling uten å ha myndighet over de andre. Han satt også nærmest keiseren. Romerriket i vest gikk tidlig til grunne. Keiserdømme i øst varte helt fram til 1400-tallet da islamske herskere også overtok herredømmet i Tyrkia.

I middelalderen vokste det fram betydelige spenninger mellom vest- og østkirken. Mange spørsmål skapte motsetninger bl.a. bruken av bilder (ikoner) i gudstjenesten, synet på pavens posisjon og det var strid knyttet til mer omfattende teologiske spørsmål som treenigheten. Den striden endte med full splittelse i 1054 og den har vært der fram til i dag.

I vest gikk det romerske riket i oppløsning på grunn av de store folkevandringene på 400- og 500-tallet. Roma ble erobret og keiseren avsatt i 476. I stedet for ett politisk sentrum i Roma, vokste det nå fram flere sentrum med stor betydning for utviklingen i Europa. Både Frankrike, Tyskland og England fikk stor innflytelse og det var til tider store spenninger mellom dem. Samtidig var kristendommen statsmaktens religion. Men hvor mye innflytelse skulle staten – keiseren og kongen – ha over kirken? Kirken kom mange steder til å få stor økonomisk makt og privilegier. Samtidig hadde kirken en betydelig innflytelse over borgernes liv som den også kunne benytte seg av dersom det ble strid mellom kirke og stat. Noen ganger slo spenningen ut i åpen strid med bruk av våpen, arrestasjoner og fangenskap. Et eksempel kan illustrere dette.

FORDYPNING 2: Enighet ved makt – inkvisisjonen

Mange hadde kommet til tro gjennom munkevesenets misjonsvirksomhet og diakonale arbeid. Det hadde vært vekkelser flere steder. Som vi har sett ble høgmiddelalderen (1300-1400) og seinmiddelalderen (1500) preget av at det åndelige livet sto sterkt mellom folk mange steder i Europa. Blant lekfolket var det et så omfattende åndelig engasjement at det skapte ikke bare glede, men også bekymringer hos kirkens ledelse. Uroen var ikke mindre hos de verdslige makthaverne. For både kirkeledelse og keisermakt var opptatt av at det ikke måtte finnes læreavvik som kunne splitte kirken.

Som redskap til å stoppe dem man mente lærte feil, ble inkvisisjonen tatt i bruk. Den hadde som formål å avsløre kjettere (vranglærere) og om mulig, å føre dem tilbake til rett tro. Til dette ble det brukt metoder som for eksempel tortur, og dette dannet innledningen til et av kirkens mørke kapitler.

Rettsreglene i Romerriket gav anledning til dødsstraff for religiøst avvik. Flere teologer innen kirken, blant dem Augustin, mente at vranglærere måtte straffes, men var imot dødsstraff. Etterhvert som bruken av dødsstraff fra keisernes side ble mer alminnelig, fikk praksisen også støtte fra markante teologer, blant dem kan nevnes Thomas Aquinas.

Inkvisisjonen ble en egen institusjon for hele kirken med paven som leder. Det skjedde under pave Gregor IX i perioden 1227-35. Ansvaret for inkvisisjonen ble i første rekke gitt til dominikanerordenen, men også for en del til fransiskanerne. Det var særlig i land som Italia, Spania, Nord-Frankrike og deler av Sør-Frankrike man fikk merke inkvisisjonen harde framferd.

I Spania skal fra slutten av 1400-tallet så mange som 30 000 tidligere jøder ha mistet livet som følge av inkvisisjonens virksomhet. Det var jøder som frivillig eller under tvang hadde gått over til katolsk tro. Den spanske inkvisisjonen varte helt fram til 1834.

Metoder og straffeutmålinger brukt under inkvisisjonen ble også etterlignet i Danmark-Norge sin lovgiving etter reformasjonen. Det gjaldt slikt som beslagleggelse av eiendom, landsforvisning og til og med dødsstraff for katolikker. Reformatorer som Luther, Melanchton og Calvin hadde heller ikke tatt avstand fra metoder og straffeutmålinger som ble benyttet under inkvisisjonen.

Fra 1588 ble inkvisisjon knyttet til paven i Roma. I dag voktes lærespørsmål innen den katolske kirke av «Kongregasjonen for troslæren».