SKAPELSESFORTELLINGENE
De to beskrivelsene av skapelsen i 1. Mosebok 1 og 2 forteller at Gud har skapt mennesket og verden, og at mennesket har en framtredende plass i skaperverket.
Ulike religioner og livssyn har ulike fortellinger om hvordan verden er blitt til. Mange skapelsesmyter handler om kamper i gudeverdenen, og om gudenes forsøk på å skape orden i kaos og mørke. I noen myter ser vi også at gudene er avhengige av menneskenes offer. Uten slike offer blir gudene sultne og sinte. De straffer folk som ikke ofrer, og belønner dem som gir gode offer.
I vår tid er det mange som tenker at teorien om Big Bang er den beste forklaringen på hvordan verden har blitt til. Men selv om denne teorien gir en forklaring på hvordan universet er oppbygd, svarer den ikke på de dype spørsmålene om menneskelivets mening og innhold. Det går an å tenke seg at hele universet på et tidspunkt var klemt sammen i et punkt uten utstrekning, altså så lite at vi ikke kan forestille oss det, og så plutselig eksploderte. Men hvor kom dette fra? Hva var før dette punktet? Finnes det en mening og plan i tilværelsen, eller er alt, (inkludert meg selv, mine tanker og følelser) bare et tilfeldig resultat av atomer som har støtt sammen?
Fakta
De norrøne mytene forteller at gudene laget verden av kroppen til kjempen Yme, etter at gudene hadde gjort opprør mot ham og drept både Yme og de fleste etterkommerne hans. Etterpå laget gudene de første menneskene, Ask og Embla, av to trestammer som de fant på stranden. Etter at gudene hadde skapt verden fortsatte kampen mot Ymes etterkommere (jotnene), som hele tiden prøver å skape kaos og ødeleggelse. I den norrøne mytologien virker det som om jotnene til slutt vil vinne, slik at verden vil gå under i ragnarok.
Bibelens skapelsesberetninger er helt annerledes enn disse mytene og teoriene. Når vi leser 1. Mosebok 1 og 2, ser vi for det første at Gud er suveren, dvs det er ingen andre makter som han må kjempe med. Vi ser også at Gud skaper verden uten å bruke noe materiale, bare ved hjelp av ordene sine. Igjen og igjen leser vi at «Gud sa… og det ble…». Det er også viktig å merke seg at Gud ikke er avhengig av oss mennesker, og at Gud var til før verden ble skapt. Gud er altså ikke en del av det skapte.
Skapelsesberetningene sier ikke bare hvordan verden ble skapt, men også noe om forholdet mellom det skapte og Gud. Gud er Skaperen, som har skapt alt ut fra sin egen vilje og sin egen tanke om hvordan alt skulle være. Det som finnes er altså ikke tilfeldig eller noe arbeidsuhell, men noe som Gud selv har ønsket å lage. Vi skal nå se nærmere på hva vi kan lære av de to skapelsesberetningene i 1. Mosebok 1 og 2.
Den første skapelsesfortellingen (1. Mos 1,1-2,4)
Teksten starter med ordene: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Uttrykket «himmelen og jorden» betyr hele universet. Universet, som også kalles skaperverket, har altså en begynnelse, og andre steder i Bibelen fortelles det at skaperverket skal få en slutt. Gud, derimot, er evig. Han har alltid vært og vil alltid være.
Fakta
Det hebraiske ordet som oversettes med «skapte» (bará) er spesielt fordi det ikke er knyttet til noe materiale. I norrøn mytologi danner gudene verden ved hjelp av kroppen til en kjempe. I gresk mytologi dannes for eksempel stjernene av melkedråper fra brystene til gudinnen Hera. Men Gud skapte ut av ingenting, ved hjelp av ord. Et latinsk uttrykk som brukes om hvordan Gud skapte verden er at han skapte ex nihilo – dvs ut av ingenting. Dette er ingen motsetning til 1.Mos 2, der vi ser at Gud former mennesket av støvet, for Gud hadde på forhånd skapt dette støvet av ingenting.
I skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1 ser vi en utvikling, der de ulike trinnene henger sammen og er avhengige av hverandre. Først skaper Gud jord og himmel, så lyset, deretter skiller han hav fra tørt land, før han skaper planter, fugler og fisker, dyr og så til slutt mennesket. Etter at mennesket ble skapt og skaperhandlingene var gjennomført, forteller Bibelen at «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1. Mos 1,31). Dette viser at skaperverket i utgangspunktet var slik Gud ønsket. Senere skal vi se at denne perfekte tilstanden etter hvert ble ødelagt.
Høydepunktet er skapelsen av mennesket. Gud sier: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss.» (1.Mos 1,26). Dette viser at skapelsen av mennesket er en veloverveid handling fra Guds side. Flertallsformene «oss» og «vårt» kan være et tegn på at det er den treenige Gud som sier dette. Bibelen lærer oss at Gud er treenig, dvs han er én og samtidig tre; Far, Sønn og Ånd.
Skapt i Guds bilde
Hva menes med at mennesket er skapt i Guds bilde? Det betyr ikke at vi er identiske med Gud. Med andre ord: det betyr ikke at vi er guder. Bibelen setter et klart skille mellom Gud og mennesker. Men likevel eksisterer det altså en slags likhet mellom Gud og mennesker. Noen tenker kanskje at dette er en kroppslig likhet, og at Gud har en kropp som ligner vår. Men vi skjønner fort at det ikke er dette som er ment med uttrykket å være skapt i Guds bilde. I stedet ser vi at Bibelen bruker dette uttrykket om et ansvar mennesker har fått, for Gud sier at mennesket «skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» (1.Mos 1,26).
Mennesket får her et ansvar som de bare kan utøve i lydighet mot Gud, for hele skaperverket tilhører ham. Gud skapte mennesket med en gudliket som satte dem i stand til å styre over fisker, fugler, dyr og krypdyr.- alt som lever på jorden og i luften. (Salme 8,7-9)
Ved at de var skapt i Guds bilde kunne de snakke med Gud, høre hva Gud sa, og de kunne forstå hva som var Guds vilje. Siden mennesket kan vite noe om Guds vilje, er de ansvarlige overfor Gud.
Bibelen sier at både mann og kvinne ble skapt i Guds bilde, (v.27). Det betyr at kjønnsforskjellen er helt grunnleggende i menneskeslekten, at begge kjønn har del i den samme gudlikheten, og at de sammen skal de utøve sitt gudgitte herredømme over jorden.
Å være «skapt i Guds bilde» betyr altså ikke at menneskene er identiske med Gud, og det betyr heller ikke at vi ligner Ham i utseende, men at vi kan ligne ham i utøvelsen av vårt liv. Vi er skapt til å ta ansvar for oss selv og skaperverket, til å styre og forvalte jorden, og til å ha omsorg for hverandre slik Gud har omsorg for oss.
Salme 8 sier dette om menneskets storhet: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.» (Salme 8,6-9).
Denne oppgaven er et privilegium, men samtidig et ansvar. Mennesket har ansvar for å forvalte jorden. Å forvalte noe betyr å ta hånd om noe som skal vare, eller noe vi ikke selv eier. Forvaltere har derfor ikke lov til å gjøre akkurat slik de selv vil; forvalteren er ikke en forbruker, men en tjener. Det vi si at han må styre etter eierens og medmenneskenes ønsker og behov, og ikke etter sine egne.
Etter at mennesket ble skapt, velsignet Gud mannen og kvinnen og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (v.28). Fruktbarhet og barnefødsel inngår som en nødvendig forutsetning for at menneskene kan oppfylle sin oppgave i verden. Uten barn vil det til slutt ikke være mennesker på jorden.
Den andre skapelsesfortellingen (1. Mos 2,4 – 25)
Denne fortellingen er annerledes enn den første. Her blir skapelsen beskrevet på en måte som ligner mer på slik det er når et menneske lager noe. Først laget Gud himmelen og jorden. Han laget deretter mennesket av støv fra jorden og blåste livspust i nesen på det. Videre blir Gud beskrevet som en gartner som plantet en hage som ble kalt Edens hage, og lot menneskene bo der. Etter at mennesket var laget, tok Gud jord og formet alle dyr og fugler.
En annen forskjell er at Gud i denne fortellingen bruker andre virkemidler enn bare ordene. Men begge skapelsesfortellingene understreker at Gud er en suveren skaper, og at mennesket står i en særstilling. Denne andre skapelsesfortellingen understreker også veldig sterkt at Gud er en god og omsorgsfull skaper som lagde en hage for menneskene. Gud gav mennesket tilgang til all frukt som trærne bar, med unntak av treet til kunnskap om godt og ondt (1. Mos 2,17).
Guds godhet og omsorg kommer også tydelig fram når mennesket utfører sitt første oppdrag. Oppdraget var å gi navn til dyrene. I Bibelen er det slik at den som gir navn til noe eller noen står over den det blir gitt navn til. Adam gav navn til dyrene fordi han stod over dyrene, men da han hadde gitt navn til alle dyrene, leser vi at han ble lei seg, fordi det blant dyrene ikke var noen «medhjelper som var hans like». Gud ser at det ikke var godt for mennesket å være alene, og han lager en kvinne av et av mannens ribbein, og hun blir den medhjelperen som mannen hadde savnet. Gud gav mannen en kvinne, og hun var svaret på hans leting etter en «hjelper av samme slag». Det finnes altså en likhet mellom mann og kvinne som er en forutsetning for fellesskapet mellom dem.
Denne historien viser oss noe veldig viktig om det å være skapt i Guds bilde. På samme måte som Gud skapte mannen og kvinnen med en likhet som gjorde at de kunne ha fellesskap med hverandre, har han skapt alle mennesker på en måte som gjør at vi ligner på Gud. Denne likheten med Gud gjør at vi kan ha fellesskap med ham. Det som gjør mennesket unikt, er altså muligheten vi har for å ha fellesskap med Gud, og ansvaret vi har fått for å ta vare på skaperverket.