JESU LIV OG GJERNING

 Jesu liv fram til han er 30 år 

I evangeliene leser vi om Josef og Maria som får beskjed fra en engel om at Maria skal føde Guds sønn. Når fødselen nærmer seg må Josef ta med seg Maria til Betlehem for å registrere seg i en folketelling. Grunnen var at Josef var en etterkommer etter David, og derfor måtte han registrere seg i Davids hjemby, som var Betlehem. Mens de to er der, blir Jesus født. Den maktsyke kong Herodes legger en plan om å drepe Jesus, av redsel for at Jesus vil komme til å bli en konge og ta makten fra Herodes. Den lille familien flykter til Egypt for å unngå kong Herodes sin plan. Etter at Herodes døde, reiste de tilbake til Israel og slo seg ned i Nasaret, og der vokste Jesus opp. Da Jesus var rundt tretti år forlot han Nasaret. Han ble døpt, og etterpå begynte han å samle disipler, undervise om Gud, og hjelpe mennesker som var i nød. 

De fire evangeliene konsentrerer seg om det som skjedde fra dåpen og framover. Det vil si at de sier svært lite om de første tretti årene av Jesu liv. Og faktisk er det slik at en stor del av hvert av evangeliene handler om det som skjedde den siste uken av Jesu liv. Nesten halvparten av Johannes-evangeliet, for eksempel, handler om det som skjedde den siste uken av Jesu liv, samt om tiden etter oppstandelsen.  

Situasjonen i Israel på Jesu tid 

Den tiden da Jesus levde var en vanskelig tid for jødene, både politisk, økonomisk og religiøst. Landet var en del av det romerske riket og underlagt keiseren i Roma. I Israel var det landshøvdingen som ivaretok keiserens interesser. Samtidig hadde keiseren delegert noe av sin myndighet til Herodes den store og hans etterkommere. På det religiøse området hadde de et visst indre selvstyre med øverstepresten og Det høye råd i Jerusalem i spissen.  

 Jødenes frihetstrang gjorde det vanskelig å forsone seg med at en romersk guvernør styrte i Judea, den sørligste delen av riket, der byen Jerusalem ligger. På Jesu tid het denne guvernøren Pontius Pilatus. Flere ganger kom det til konfrontasjoner mellom ham og jødene.  

Siden Israel var underlagt Roma, måtte folket betale skatt til keiseren. Denne skatten var en tung byrde for jødene, og var også en stadig ydmykelse, siden den minte dem om at de ikke var et fritt folk.  

Jødene var stolte av å være Guds utvalgte folk. Gud hadde utvalgt Abraham, og hadde snakket til folket gjennom sine profeter. Men nettopp fordi Israel var et spesielt utvalgt folk, var det vanskelig for jødene å forsone seg med at et fremmed folk (dvs romerne) hadde makten i landet deres. Dette gjorde at jødene lengtet etter en sterk leder, en Messias, som skulle komme og befri dem fra undertrykkelsen. De lengtet etter frihet, selvstendighet og velstand.  

Også religiøst sett var det en vanskelig tid Jesus vokste opp i. Det hadde ikke vært noen profeter på de siste 400 årene, og dette gjorde nok at mange syntes Gud virket fjern. En annen kilde til frustrasjon var yppersteprestene, de som hadde ansvaret for det som skjedde i templet. De var ofte svært samarbeidsvillige med romerne. 

Fakta: 

I Det nye testamentet møter vi flere ulike grupper eller partier. Selotene var en slags geriljabevegelse som startet opprør mot romerne, men disse opprørene ble slått ned på en grusom måte. Herodianerne var en liten gruppe som støttet helhjertet opp om herodesslektens maktposisjon i Israel.  Essenerne var en slags klosterbevegelse for menn som flyttet bort og levde helt adskilt fra resten av samfunnet. Fariseerne var en gruppe mennesker som anstrengte seg for å leve et gudfryktig liv og holde alle lover og bud. Jesus kritiserte dem fordi de var mer opptatt av regler enn av hjerteforholdet til Gud og medmennesker. Dessuten var det en fare for at fariseerne så ned på andre mennesker som ikke oppfylte alle budene. En annen religiøs gruppe var saddukeerne. Dette var en liten gruppe som for det meste bestod av prester og folk fra overklassen. I motsetning til fariseerne avviste de troen på engler og på et liv etter døden. De hadde stor makt i samfunnet, og var opptatt av å sikre denne makten. De religiøse seremoniene var viktige for dem, og da templet ble ødelagt, forsvant hele saddukeerpartiet. Yppersteprestene kom fra saddukeerpartiet, og de var pådrivere for å få dømt Jesus. En annen gruppe vi hører om, er de skriftlærde. Disse kom enten fra saddukeer-partiet eller fariseer-partiet, og var jødenes teologer. De hadde fått en lang og grundig opplæring i alle de jødiske skriftene. 

 

Jesu dåp og fristelse 

Da Jesus var omkring tretti år, begynte en mann som het Johannes å oppfordre folket til å omvende seg fra synd og halvhjertet tro. Både livsstilen og budskapet hans fikk folk til å forstå at Johannes var en profet. Som vi så tidligere, er en profet er en som formidler et budskap fra Gud, og som vil føre folk nærmere Gud. Johannes våget å si sannheten om folks halvhjertede forhold til Gud – ja, han våget til og med å snakke kompromissløst til kongen og de religiøse lederne. Johannes ville at folk skulle vende seg helhjertet til Gud, så de kunne være klar til å møte Messias, som snart ville komme. Nyheten om at Messias snart skulle komme tente en forventning og nytt håp hos det undertrykte folket, og mange kom for å høre på Johannes og bli døpt. Dåpen var et tegn på anger og omvendelse.    

En dag kom Jesus for å bli døpt. Johannes forstod at Jesus ikke hadde gjort noe galt, og derfor hadde han ikke lyst til å døpe ham. Men Jesus stod på sitt, og det endte med at Johannes døpte ham. Da Jesus stod opp av vannet igjen, kom Den hellige Ånd ned over ham i form av en due, og det hørtes en stemme fra himmelen, som sa «Dette er min sønn, som jeg elsker. I ham har jeg min glede.» (Matt 3,17). 

Forklaring: 

Ordene som lød fra himmelen da Jesus ble døpt, er satt sammen av 2 sitat fra Det gamle testamentet. (Salme 2,7 og Jesaja 42,1). Det var enighet blant jødene om at Salme 2 var en profeti om Messias. Det andre sitatet er hentet fra en del av Jesajaboken som handler om en skikkelse som kalles «Herrens lidende tjener». Jesaja skriver om at denne skikkelsen skal gå gjennom mye lidelse. Ordene som lød fra himmelen da Jesus ble døpt sier altså to ting: både at Jesus er Messias, og også hva slags Messias han skulle være. Ikke en krigerkonge, slik jødene ventet og håpet på, men en lidende messias, dvs en som seirer gjennom lidelse og offer. 

Hvorfor ble Jesus døpt? 

Johannes hadde ikke lyst til å døpe Jesus, for han forstod at Jesus ikke hadde gjort noe galt. Han hadde ingen halvhjertethet eller synd som han trengte å omvende seg fra. Så hvorfor var det så viktig for Jesus å bli døpt? Den vanlige forklaringen er at Jesus ikke gikk ned i elven for å «vaske bort» sin egen synd, men for å «ta på seg» alt det som de andre hadde vasket av seg. Grunnen til at folk forklarer Jesu dåp på denne måten, er det som Johannes sier om Jesus neste gang de møtes. Når Johannes ser Jesus komme gående, peker han på ham og sier: «Se der, Guds lam som bærer verdens synd.» (Joh 1,29). Disse ordene sikter til de jødiske ofringene. I en av disse offerhandlingene skulle ypperstepresten ta en sau, legge hendene på hodet av sauen, og bekjenne folket sin synd. Dermed ble denne sauen på en symbolsk måte bærer av folket sin synd og ulydighet. Sauen ble sendt ut i ødemarken, og folket ble tilgitt. Offerhandlingene i Det gamle testamentet er symbol som peker fram mot Jesus, «Guds lam som bærer verdens synd».  

Jesus blir fristet 

Like etter dåpen gikk Jesus inn i en førti dager lang faste- og bønnetid, og i denne perioden kom djevelen og fristet ham. Når vi leser om disse fristelsene (Matt 4,1-11), ser vi at de handler om hva slags metoder Jesus skal benytte for å vinne fram. Skal han bruke kreftene sine til å dekke egne behov og lyster? Skal han være en spektakulær mirakelmann som gjør overnaturlige stunts for å samle tilhengere? Skal han inngå et samarbeid med det onde? Jesus avviser alle fristelsene, og måten han gjør dette på, er interessant. Hver gang Djevelen setter fram en fristelse, svarer Jesus med et sitat fra Bibelen. Det betyr at Jesus lot Bibelen være rettesnor for livet sitt, og historien tyder på at disse versene fra Bibelen har en autoritet som stopper munnen på Djevelen.  

 

De første disiplene  

Etter at Jesus hadde gått gjennom den lange bønne- og fristelsesperioden, kom han tilbake til stedet der døperen Johannes var. Da de som var sammen med Johannes hørte hva han sa om Jesus, var det flere av dem som forlot Johannes og fulgte etter Jesus i stedet. Flere av de første disiplene til Jesus hadde tidligere vært disipler av døperen Johannes. Å være disippel ligner på å være elev – det betyr å lytte til en som har noe å lære oss. I skolen er det mest kunnskap vi lærer, men Jesu disipler lærte mer enn bare kunnskap. De la merke til Jesus sine holdninger og verdier, hvordan han behandlet mennesker i ulike situasjoner, og hva slags forhold han hadde til Gud. På alle disse områdene ble Jesus et forbilde for de første disiplene sine, og for kristne til alle tider.  

Forkynnelsen 

Jesus startet sin virksomhet som en omreisende rabbi (lærer) som underviste i synagogene, der jødene samlet seg til gudstjeneste på lørdager. Når han møtte mennesker i nød, hjalp han dem; han helbredet de som var syke og drev ut onde ånder fra dem som var besatte. Omsorgen hans for de svake i samfunnet og dem som andre så ned på, gjorde at han ble elsket av mange. Men Jesus fikk også farlige motstandere. Det var flere grunner til dette:    

  • Jesus fulgte ikke fariseernes regler om hva det var lov å gjøre på sabbaten. Fariseerne styrte klar alt det de regnet som arbeid. Og siden det å hjelpe et sykt menneske er arbeid, kritiserte de Jesus fordi han helbredet folk på sabbaten. Jesus, på sin side, mente at sabbaten var en god dag til å gjøre noe godt for andre mennesker. (Matt 12,1-15) 
  • Jesus tok imot invitasjoner fra mennesker som fariseerne så på som urene eller dårlige mennesker, og som gode mennesker derfor måtte holde seg borte fra. (Luk 7,36-50; 19,1-10)  
  • Jesus snakket og oppførte seg som om han var guddommelig. Han tilgav synd, noe som bare Gud kan gjøre. Han gjorde krav på å være Guds Sønn. Og når Jesus snakket, satte han sine egne ord på linje med det som står i Bibelen. Profetene i Det gamle testamentet hadde innledet budskapene sine med ordene «Så sier Herren». Jesus, derimot, innledet budskapene sine med «Jeg sier: …». (Matt 5,21ff; Mk 2,1-12).   

 

Lignelser 

Etter hvert ble de jødiske ledernes motstand mot Jesus så stor at han ikke lenger fikk undervise i synagogene. Derfor begynte han å samle folk rundt seg andre steder. Ofte underviste han mennesker ute i friluft. Der kunne det være mye som forstyrret, og Jesus brukte mange historier for å holde på folks oppmerksomhet. Alle elsker en historie, og Jesu historier kommuniserer til både barn, unge, voksne og gamle. Disse historiene hans handler om hverdagslige ting og hendelser, og inneholder et viktig åndelig budskap. Vi kaller disse historiene for lignelser. Mange av Jesus sine lignelser er veldig kjente. Mange kjenner historiene Den bortkomne sønnen (Luk 15,11-32), Den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37), og Skatten i åkeren (Matt 13,44-46).  

Selv om Jesus underviste i friluft, hadde han motstandere rundt seg. I de fire evangeliene leser vi ofte om fariseere og skriftlærde som fulgte med på det Jesus sa og gjorde. Grunnen til at de fulgte etter ham, var at de ville ta ham på fersk gjerning i å si eller gjøre noe som de kunne anklage ham for. Når Jesus underviste, hadde han altså en veldig sammensatt tilhørerskare: barn, unge og gamle, menn og kvinner, fattige og rike, lærde og ulærde, venner og fiender. Mange av Jesu lignelser inneholder et dobbelt budskap – et trøstebudskap til de som fulgte Jesus, og en advarsel til de som ville kvitte seg med ham.  

De forsiktige advarslene i de første lignelsene hjalp lite, og etter hvert begynte Jesus å konfrontere og kritisere åpent de religiøse lederne. Han anklaget fariseerne for å være hyklere som var nøye med småting og glemte hjerteforholdet til Gud og medmennesker. Han anklaget saddukeerne for at de ikke hadde skjønt Bibelen riktig. Han tråkket også på tærne til de korrupte yppersteprestene. De hadde laget til et marked inne i templet, og tjente gode penger på dette. Men Jesus jaget bort handelsmennene og pengevekslerne fra templet. «Han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» (Lukas 19,46) Kritikken hans gjorde ikke at de religiøse lederne omvendte seg. I stedet økte motstanden deres mot ham mer og mer, helt til de bestemte seg for å få ham drept.  

 

Under og tegn 

Jesu virksomhet er preget av mange under og mirakler. Evangeliene forteller om mange slike, og sier også at Jesus gjorde mange flere under enn de vi får høre om. I Johannes-evangeliet kalles underne for tegn. Et tegn er et symbol som har en betydning eller et budskap. Jesu under er tegn fordi de ikke bare er gode gjerninger, men de sier også noe om hvem han er. De viser hva slags makt Jesus hadde, og de viser hans omsorg for mennesker.  

Noen deler Jesu under inn i fem grupper: 

  • Helbredelser av syke 
  • Utdrivelse av onde ånder fra besatte mennesker 
  • Oppvekkelse av mennesker som var døde 
  • Velsignelse av mat og drikke, så det ble nok til mange 
  • Temming av naturkreftene  

 

Underne viser Jesu makt over sykdom, nød, død, og over djevelen. Men det at Jesus har denne makten, betyr ikke at vi kan forvente å slippe unna alle former for lidelse. Jesus velger å holde tilbake makten sin, og det klareste eksemplet er det som skjedde med disiplene. Jesus hadde jo vist at han har makt til å reise opp mennesker fra de døde, men han gjorde ikke dette med en eneste av disiplene. Vi vet også at apostelen Paulus opplevde både sykdom og andre former for nød, og i Paulus sine brev står det om en omfattende pengeinnsamling for å hjelpe fattige kristne i Jerusalem. Vi har ingen grunn til å tenke at undere skal være det normale, men de er Guds ekstraordinære inngrep. De viser hans makt, og er et tegn og en forsmak på hvordan det vil være i himmelen: ingen sykdom, ingen nød, ingen død, og ingen djevel.