Jesu død og oppstandelse – oppfyllelsen av løftene
Jesus kommer til Jerusalem
De siste 6 kapitlene i Markus-evangeliet handler om det som skjedde de siste dagene i Jesu liv. Han har nå reist fra Galilea, der han var født og oppvokst, og der han hadde vært mest i de 3 årene han dro rundt sammen med disiplene. Nå har han kommet til Jerusalem for å feire påsken der sammen med disiplene.
Fakta:
Etter påsken fulgte en ukelang høytid som kalles de usyrede brøds høytid, for i denne perioden var det ikke lov å spise syret brød (dvs brød som inneholdt gjær)
Det kom veldig mange folk til Jerusalem i forbindelse med påsken, for det var egentlig bare der man kunne feire påske. Befolkningen i Jerusalem ble derfor ti-doblet under denne høytiden. De jødiske lederne ville vente til etter høytiden med å arrestere Jesus. Grunnen var at en arrestasjon kunne føre til uro og opptøyer i byen, og slike opptøyer kunne lett føre til et blodbad hvis de romerske soldatene gikk løs på folk for å skape ro igjen.
I Markus kapittel 11 leser vi at Jesus rir inn i Jerusalem på en eselfole, og blir hyllet av folket. De viftet med palmegreiner, og bredte kappene sine ut på veien, som en «rød løper». Dette skjedde en søndag, og kristne minnes denne hendelsen på det vi kaller palmesøndag, dvs søndagen som kommer før påskehøytiden. I Matteus sitt evangelium (Matt 21,4-5) understrekes det at denne hendelsen er oppfyllelsen av en gammel profeti av profeten Sakarja (Sak 9,9).
Da Jesus reiste til Jerusalem for å være med på høytider, bodde han hos søskenflokken Marta, Maria og Lasarus, som hadde et hus i landsbyen Betania, like i utkanten av Jerusalem. Mens Jesus var i Betania, ble han salvet av Maria. Den velluktende salven var verdt en hel årslønn, og disiplene syntes det var sløsing å tømme den ut på den måten. Det var særlig Judas Iskariot som reagerte på «sløsingen». Han var kasserer for disippelflokken, og stjal fra felleskassen. I motsetning til Maria, som ofret det mest verdifulle hun hadde på Jesus, ønsket Judas å utnytte Jesus til egen vinning. Dette førte til slutt til at han solgte Jesus for tretti sølvpenger (Matt 26,14-16). Da de jødiske lederne fikk tilbudet fra Judas, forandret de planene sine, og ville prøve å ta Jesus i løpet av påskehøytiden. Grunnen var at de nå fikk hjelp av en «på innsiden» som kunne hjelpe dem å ta Jesus om natten, uten at folkemengden så hva som skjedde.
Måltidet
Da Jesus feiret påskemåltidet sammen med disiplene, røpet han at han visste om at en av disiplene skulle forråde ham. Dette var kanskje ment som en advarsel til Judas, og et siste forsøk på å få ham til å angre seg. Men Judas lot som ingenting og spurte hyklerisk: «Det er vel ikke meg?» – på samme måte som de andre disiplene hadde sagt (Matt 26, 17-25).
Jødene feirer påske til minne om da Israelsfolket ble fri fra slaveriet i Egypt, rundt 1400 f.Kr. Da hadde hver familie slaktet et lam. Blodet ble strøket på dørkarmen, og ble et tegn som gjorde at dødsengelen som gikk gjennom landet, gikk forbi de husene der han så blod på dørkarmen. Inne i huset var familien samlet, der de spiste påskelammet sammen med usyret brød – dvs. brød uten gjær.
Kristne feirer påske, men det er viktige forskjeller mellom jødenes og de kristnes påskefeiring. Kristne feirer påske til minne om at Jesus gav livet sitt for oss mennesker. Han ble vårt «påskelam». Bibelen omtaler flere ganger Jesus som «Guds lam», og i Bibelens siste bok kalles han «lammet som ble slaktet». Blant kristne har også nattverden erstattet det jødiske påskemåltidet. Nattverden ble feiret for første gang av Jesus og disiplene etter at Judas hadde forlatt dem for å gå og hente soldatene som skulle ta Jesus til fange.
Getsemane
Etter nattverden forlot Jesus og disiplene huset og gikk til Getsemanehagen, en hage som ligger i skråningen opp mot Oljeberget. I hagen ba Jesus, først om å få slippe det forferdelige han forstod ventet ham. Men han avsluttet bønnen med «Ikke som jeg vil, bare som du vil» (Luk 22,39-46). Bønnen viser Jesu frykt for det som skulle komme, og viser også hvordan han seiret over denne frykten og var villig til å møte det som kom. Det er viktig å forstå at Jesus hele tiden visste hva som kom til å skje. Han kunne rømt hvis han ville, han kunne gjemt seg, eller han kunne bedt Gud sende engler som skulle forsvare han.
Vi leser at Judas kom sammen med en stor flokk soldater. Han hadde avtalt et tegn som skulle vise dem hvem de skulle arrestere. Tegnet var et kyss – noe som ikke var rart på den tiden. Et kyss var den vanlige måten folk hilste på hverandre. Da soldatene så kysset, rykket de fram for å ta Jesus, og disiplene flyktet (Luk 22,47-53).
Forhør
Jesus ble så ført til yppersteprestens hus, der de forhørte ham og prøvde å finne noe de kunne dømme han for. Men de jødiske lederne hadde problemer med å finne noe lovbrudd som Jesus kunne dømmes for. Til slutt reiste ypperstepresten seg og ba Jesus si rett ut om han var Messias, Guds sønn. Jesus svarte «Jeg er». Dette svaret gjorde at Jesus ble dømt til døden for gudsbespottelse. Han hadde sagt at han var Guds sønn, og han hadde brukt Guds navn (Jahwe – jeg er) om seg selv (Matt 26, 59-68).
Forklaring:
Jesus ble først anklaget for å ha snakket respektløst om templet. Det er kanskje en spesiell grunn til denne anklagen. Romerne, som styrte Israel på Jesu tid, hadde fratatt jødene retten til å dømme noen til døden. Men det fantes et unntak fra denne regelen: Jødene hadde nemlig lov til å straffe overtramp mot templet. Hvis for eksempel noen ikke-jøder gikk inn i templet, ble personen steinet (jødenes form for dødsstraff) uten at den romerske guvernøren kunne hindre det. Jødene håpet kanskje at de kunne dømme Jesus ut fra denne loven. Da hadde de kunnet straffe ham selv, og hadde sluppet å føre Jesus fram for den romerske guvernøren (Pontius Pilatus) for å få ham til å dømme Jesus.
Grunnen til at jødene mente at Jesus fortjente å dø, var at han satte seg selv på linje med Gud. Men siden Pilatus ikke var jøde, så ikke han så alvorlig på dette. Da Jesus ble ført fram for å bli dømt av Pilatus, satte derfor de jødiske lederne fram en politisk anklage; nemlig at Jesus hadde sagt at han var jødenes konge. Det betydde opprør mot keiseren, og Pilatus var nødt til å ta en slik anklage alvorlig.
Jesus ble fengslet sent på kvelden, og han ble avhørt om natten. Da det hadde blitt morgen, førte de jødiske lederne Jesus til den romerske guvernøren Pontius Pilatus, for å få ham til å felle den offisielle dødsdommen over Jesus.
Jesus eller Barabbas
Jødene hadde nok trodd at Pilatus kom til å godkjenne den dommen de allerede hadde avsagt selv, men Pilatus ønsket å sjekke om det var grunnlag for å dømme Jesus til døden. Han forstod snart at Jesus var uskyldig, og han ønsket derfor ikke å dømme ham. Han prøvde flere knep for å roe ned folkemengden som stod framfor slottet hans og ropte at Jesus måtte korsfestes. Først prøvde Pilatus å gi dem valget mellom å befri Jesus eller en beryktet kjeltring som het Barabbas. Folket valgte Barabbas. Deretter prøvde Pilatus å piske Jesus. Denne piskingen ble utført med en pisk som bestod av lærreimer som det var festet små metallklumper på. Piskingen var så grusom at den lett kunne drepe et menneske. Pilatus ønsket tydeligvis at folket skulle synes at en så forferdelig behandling var straff nok for Jesus. Men Pilatus tok feil. De jødiske lederne hisset folket opp til å holde fast på kravet om at Jesus skulle korsfestes. Til slutt gav Pilatus opp. Han var klar over at hvis han ikke gjorde som de sa, kom jødene til å sende en klage til keiseren i Roma. Keiseren hadde allerede fått en annen klage på Pilatus sin oppførsel, så både jobben og livet til Pilatus hang i en tynn tråd. Derfor lot Pilatus folket få viljen sin, og dømte Jesus til døden. Mens han gjorde dette, vasket han hendene sine som et tegn på at han ikke ville bære skylden for en uskyldig mann sin død (Luk 23, 1-25).
Korsfestet
Jesus ble så ført mot Golgata for å bli korsfestet. De som ble korsfestet måtte selv bære tverrbjelken av korset ut til henrettelsesstedet. Men Jesus var så svak etter piskingen at han ikke klarte å bære den, så en mann som het Simon ble derfor tvunget til å bære den tunge stokken. Da de kom fram, ble Jesus festet til korset med lange spikre gjennom håndleddene og fotbladene. To forbrytere ble korsfestet samtidig, en på hver side av Jesus.
Forklaring
Hva skjedde egentlig med Jesus da han ble korsfestet? Korsfestelse er en forferdelig henrettelsesmåte. Å henge slik etter fastspikrede håndledd var ikke bare forferdelig vondt. Det førte også til at armene ble strukket så kraftig at de var på nippet til å bli dratt ut av ledd. Dessuten gjorde denne hengende stillingen at det ble umulig å puste skikkelig. Korsfestelsen var faktisk en langvarig kvelning. Det kom kraftig krampe i kroppen på grunn av den ubehagelige stillingen. Krampen lammet musklene og gjorde det umulig å løfte seg opp for å trekke pusten skikkelig. Dermed fikk kroppen mindre og mindre oksygen. Men når så Jesus var nesten kvalt, gjorde oksygenmangelen at krampen gav seg. Dermed kunne Jesus med en kraftanstrengelse løfte seg opp og trekke pusten igjen. Nytt oksygen i lungene gjorde så at krampen kom tilbake, og slik fortsatte dødskampen i timesvis.
Korsfestelsen førte også til at det samlet seg vann i hulrommene rundt hjertet, og blodet ble mer og mer tyktflytende, slik at det ble tyngre og tyngre for hjertet å pumpe blodet rundt i kroppen. Men, til tross for denne forferdelige behandlingen klarte noen å overleve i flere dager på korset. Slik gikk det imidlertid ikke med Jesus. Han døde etter 6 timer, kanskje på grunn av at piskingen og det forferdelige blodtapet nesten hadde tatt livet av ham.
Folk som ble korsfestet kunne kjempe mot døden i flere timer eller enda til dager. For at de skulle dø fortere, hendte det at vaktene knuste beina til dem som hang på korset. Med knekte bein kunne de ikke lenger heise seg opp for å trekke pusten, og de ble kvalt i løpet av noen minutter. Pilatus sendte folk for å knekke beina på de som var korsfestet, så ikke noen skulle henge levende på korset under påskefeiringen som startet klokken seks fredag ettermiddag. Men det ble ikke nødvendig å knekke Jesus sine bein, siden han døde allerede klokken tre på ettermiddagen (Luk 23, 26-49).
Død og begravet
Vi leser at da Jesus døde, revnet forhenget i templet, fra øverst til nederst (Matt 27, 51). Dette tykke forhenget markerte skillet inn til det aller helligste, den delen av templet der Gud bodde. Det var kun ypperstepresten som hadde lov til å gå inn bak dette forhenget, og til og med han hadde bare lov til å gjøre det én gang i året. Da forhenget revnet, var det et signal om at Jesu død gav adgang for mennesker inn i Guds nærhet.
Vi leser at en høytstående jøde som het Josef fra Arimatea, sammen med den skriftlærde Nikodemus, tok ned Jesu legeme fra korset, stelte det, hyllet det inn i likklær og la det i Josefs grav. Dette var en grav som hadde blitt hugget ut i fjellet – antakelig ikke langt fra stedet der Jesus var korsfestet. Noen av Jesu kvinnelige disipler så hvor de la ham. De jødiske lederne fikk Pilatus til å forsegle graven og plassere vakter utenfor (Joh 19, 38-42).
Oppstod fra de døde tredje dag
Oppstandelsen kalles selve sentrum i kristendommen. Alle de andre underne er egentlig uten mening hvis ikke oppstandelsen har funnet sted. Paulus sier i et av brevene sine at hvis oppstandelsen ikke har funnet sted, finnes det ikke noen frelse, og kristne er de mest tåpelige og stakkarslige av alle mennesker. (1Kor 15,13-19).
Grunnen til at oppstandelsen er så viktig, er at den viser om Jesus var guddommelig eller ikke. Hvem som helst kan dø på et kors, men et vanlig menneske står ikke opp igjen fra graven. Hvis oppstandelsen skjedde, da er Jesus guddommelig. Hvis oppstandelsen ikke skjedde, kan vi ikke tro på det Jesus sa og gjorde. Tok han feil da han sa han skulle oppstå igjen, eller løy han for å lure mennesker til å tro han var guddommelig?
Oppstandelsen – troverdig?
Jesu oppstandelse fra de døde er helt sentral i den kristne tro. Helt siden oppstandelsen fant sted, han mange stilt spørsmålene: Skjedde det virkelig? Eller var det bare ønsketenkning?
Kunnskap om historie kan ikke bevises på samme måte som kunnskaper i naturvitenskap, og det er umulig å bevise historiske hendelser i ettertid. Det er ingen bilder eller lydopptak av det som skjedde i en grav i Jerusalem for snart 2000 år siden, og vi kan ikke foreta eeksperimenter for å sjekke om påstanden om oppstandelsen er sann. Hvis vi legger en død mann i en grav og venter 3 dager, vil hverken kristne eller ikke-kristne regne med at mannen plutselig kommer ut igjen. Vi kan ikke bevise ting som skjedde for lenge siden. Vi kan bare sannsynliggjøre om det skjedde eller ikke. Slik er det faktisk med alt det vi «vet» om fortiden.
Vi kan stille to spørsmål for å finne ut hvor stor sannsynlighet det er for at noe vi hører om, virkelig har skjedd:
- Har det skjedd noe lignende før?
- Stemmer det overens med det vi ellers vet?
Vi har vanligvis ikke problemer med å feste lit til historier hvis de forteller om ting som vi vet har skjedd før, og hvis historien passer med det vi ellers vet om folkene og stedene som det fortelles om. Problemet med noe av det som står i Bibelen, er at det er så unormalt. Vi er ikke vant med å se døde folk stå opp, mennesker som plutselig blir helbredet, eller vann som blir til vin. Dette gjør at mange er skeptiske til en del av fortellingene i Bibelen, ut fra det første kontrollspørsmålet ovenfor.
Men likevel; ingen vil uten videre avfeie alle hendelser som bare har skjedd én gang i historien. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike kun én gang. Likevel tror vi det er sant. Leif Eriksson oppdaget Amerika kun én gang. Nansen gikk bare én gang på ski over Grønland, Amundsen var bare én gang på Sydpolen. Likevel tror vi at alle disse unike hendelsene har skjedd. Selv om vi hører om noe som aldri har skjedd før, kan altså fortellingen godt være sann og troverdig. Det som det kommer an på da, er troverdigheten til vitnene, og om det de forteller, stemmer overens med det vi ellers vet.
Dette skjer hver eneste dag i rettssalene rundt om i Norge. Det er ikke alltid politiet har fingeravtrykk eller overvåkningsbilder av dem som har gjort noe kriminelt. Ofte må man basere dommen på vitneutsagn. Noen mennesker blir regnet som troverdige vitner, andre blir regnet som lite troverdige. Dersom det ikke er fysiske bevis må meddommere eller juryen avgjøre ut fra det de hører ut fra vitneutsagnene om den tiltalte er skyldig eller ikke.
I spørsmålet om Jesu oppstandelse har vi ingen lignende hendelser som vi kan sammenligne med, eller noen håndfaste bevis, men man kan ikke avvise oppstandelsen av den grunn. Det som finnes, er noen nedskrevne fortellinger fra vitner, og disse vitnene gir sin forklaring på det de såg at skjedde. På samme måte som i en rettssal må derfor også de bibelske vitnene kryssforhøres. De må inn i «vitneboksen», og det er det vi vil gjøre nå. Stemmer de ulike fortellingene om oppstandelsen overens med hverandre? Er oppstandelsen den «brikken» som skaper helhet i puslespillet? Med andre ord: Passer det vi hører om oppstandelsen med det vi ellers vet om hva som skjedde den morgenen i Jerusalem? Vi vil undersøke ulike forklaringer, og sjekke om de er mulige eller holdbare. Men først må vi få alle opplysningene på bordet og «avhøre» vitnene.
De bibelske vitnene
Matteus, Markus og Lukas forteller om noen kvinner som tidlig om morgenen den første dagen i uken gikk av sted for å salve den døde kroppen til Jesus. De fant graven tom, og møtte Jesus på tilbakeveien.
Johannes forteller at Maria Magdalena møtte den oppstandne Jesus. Lukas forteller om to disipler – den ene het Kleopas – som møtte Jesus mens de var på vei til byen Emmaus. Disse dro tilbake og fant de elleve disiplene samlet, og fortalte at de hadde sett den oppstandne. Senere på kvelden kom Jesus og åpenbarte seg for hele disippelflokken, unntatt disippelen Tomas som ikke var til stede.
Åtte dager senere fikk også Tomas se ham – ja han fikk til og med ta og kjenne på ham. På et enda senere tidspunkt fortelles det at Jesus viste seg ved Galileasjøen. Paulus forteller at Kristus åpenbarte seg for mer enn 500 mennesker på én gang. Like før Jesus fór opp til himmelen viste han seg også for disiplene igjen.
Hva forteller disse vitneutsagnene?
Det som er felles for alle disse beretningene, er at Jesus stod opp den første dagen i uken (dvs søndag), og at graven var tom. Jesus ble først sett av noen kvinner, og steinen som dekket til gravåpningen, var veltet vekk da kvinnene kom dit. Vi leser at det var engler til stede ved graven, og at Jesus viste seg til forkjellige tider på forskjellige steder og for forskjellige grupper. Han gav dem bevis og holdepunkt for at han var den samme personen som han som ble korsfestet.
Lukas forteller i Apg 1,3 at «han stod fram for dem etter sin lidelse og død og gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre». Meningen hos Lukas er at Jesus viste seg tilstrekkelig mange ganger til å overbevise et alminnelig menneske om at han faktisk hadde stått opp. Det er altså ikke ut fra ønsketenkning man skal holde fast ved oppstandelsen, men ut fra bevisførsel.
Det var ingen som var direkte vitner til selve oppstandelsen. Vitnene forteller om møter med en levende Jesus Kristus etter oppstandelsen, og etter at han beviselig var fysisk død. Bevitnelsen består i at folk møtte Jesus, og at de så at graven var tom. Dette er felles for alle vitnene. Man kunne ikke finne Jesu legeme der det hadde blitt lagt – det eneste man fant var noen likklær.
Fordyning:
Når det gjelder troverdigheten av oppstandelsen, vil vi peke på noe viktig: Variasjonen som finnes mellom de ulike oppstandelses-beretningene styrker troverdigheten deres. Det ville vært interessant hvis vi kunne ha prøvd vitnenes troverdighet for en domsstol. I en rettsak må man avhøre vitner og sjekke om de er til å stole på. En dommer legger ikke så mye vekt på om det er ulikheter i detaljer i det vitnene sier, så lenge hovedsaken blir bevitnet enstemmig. Faktisk er det slik at hvis det er full samstemmighet i detaljer i det vitnene sier, blir dommeren mistenksom. Vitnene kan ha sammensverget seg og spille et avtalt spill. Men ulikheter i detaljer gjør at mistanke om avtalt spill forsvinner.
Alle evangeliene forteller at det var kvinner som så den oppstandne Jesus først. Man skulle heller forventet at det var disiplene som var de første som så ham. Dette er interessant og bemerkelsesverdig. På den tiden kunne ikke en kvinne opptre som vitne i en rettssak. Så hvis Jesu oppstandelse var en påstand og en konspirasjon som de første kristne hadde klekket ut, ville de ikke ha valgt kvinner som de første vitnene. Når det likevel fortelles at det var kvinner som så ham først, må grunnen simpelthen være at dette stemmer med fakta.
Det blir også lagt vekt på det fysiske og målbare ved Jesu åpenbarelser. Dette viser at vi har med noe ekte å gjøre. Jesus spiste fisk ved Genesaretsjøen, han spiste brød sammen med Emmaus-vandrerne, kvinnene kunne berøre ham, og Tomas kunne stikke fingrene i sårene hans. Jesus var altså ikke usynlig eller en hallusinasjon. «Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se!» (Lukas 24,39)
Det er også en rekke andre ting som styrker troverdigheten ved oppstandelsen. Oppstandelse forklarer en rekke ting som Jesus sa og gjorde før han døde. Han snakket om at han skulle dø og oppstå (Joh 2,19-21, Luk 9,22, Matt 12,40). Jesus hadde stadig gjentatt dette, selv om disiplene ikke forstod ham. Det Gamle Testamentet snakker også om at Messias skulle lide og oppstå. (Luk 24,25 ff )
Alle de bibelske vitnene var rede til å dø for å besegle sannheten i det de fortalte om, nemlig oppstandelsen. Et eventyr, en myte eller et ønske, dør man ikke for. En følelsesmessig opplevelse dør man heller ikke for. Men det man vet er riktig, kan man dø for. Jesu etterfølgere ville ha sluppet å kjempe med ville dyr på arenaen, de ville aldri blitt kastet i fengsel og blitt torturert, hvis de bare hadde sagt: «Det vi forteller om har jo egentlig ikke skjedd i virkeligheten, men historien gir oss på en måte håp og glede». Hvis de hadde snakket slik, ville forfølgerne sagt: «Dere er helt ufarlige. Bare fortsett med å glede dere over den historien.» Men Jesu disipler og andre kristne gikk i døden for det de trodde på.
Hvor holdbar er skepsisen til oppstandelsen?
Det er mange som vil fornekte Jesu oppstandelse fra graven, og si at en eller annen alternativ forklaring må være den sanne, «for vi vet helt sikkert at døde mennesker ikke kommer tilbake til livet.» Da kan vi stille et motspørsmål: hvordan «vet» noen helt sikkert at døde mennesker ikke kan komme tilbake til livet? Faktisk kan vi ikke vite dette. Folk sier de «vet helt sikkert» at det ikke kan skje noen oppstandelse, og grunnen er egentlig at de «tror» (uten beviser) at slikt ikke kan skje. Dette er et syn på virkeligheten som gjør at vi avfeier oppstandelsen uten engang å lytte til det vitnene sier.
Av og til avfeies oppstandelsen av andre grunner. Noen mener at under og mirakler kanskje kan skje, men de mener at evangeliene, der vi leser om oppstandelsen, ikke er tilstrekkelig troverdige på grunn av de forskjellene som vi finner mellom evangeliene. Men det som står i NT om Jesus og oppstandelsen er godt dokumentert sammenlignet med nedtegnelser om andre personer og hendelser i samme tidsrom. Det er blant annet funnet mange tekster og tekstdeler som viser det samme.
De fleste kritikerne må likevel innrømme at evangelieforfatterne var ærlige, oppriktige mennesker med en høy moral og med sterk tro på det de sa. Vi ser ingen ting som tyder på at de fusker eller ønsker å bedra noen. Vi finner ingen tegn til at de hadde en slapp holdning til sannheten. Tvert imot ser vi at forfatterne (og særlig Lukas) har gått grundig til verks, har sjekket kildene sine for å være sikker på at han gir et helt troverdig bilde av det han forteller om.
Hvis vi skal være skeptiske til det som står i evangeliene, må vi egentlig være skeptiske til all historieskrivning fra oldtiden. Det finnes sterkere grunnlag for å tro det vi hører om Jesus, enn det meste av det vi ellers tror har skjedd opp gjennom historien. Det finnes flere vitner og flere tekster, og tekstene er mer nøyaktige og troverdige enn det som er vanlig. Det er blant annet verdt å merke seg at det skrives om personer, steder og hendelser og fakta som leserne enkelt kunne sjekke selv (se 1.Kor 15,16).
Hvis poenget hadde vært å bedra folk, ville historiene vært skrevet helt annerledes, uten angivelse av tid, sted og uten å navngi vitnene. Når Peter taler til folket på pinsedagen, (Apg 2), skjer det mindre enn to måneder etter oppstandelsen. Men det er ingen som tar til motmæle mot det han sier om oppstandelsen. Enkel logikk tilsier at hvis oppstandelsen var oppdiktet, kunne umulig Peter, Johannes og Jakob stått fram i Jerusalem med en slik påstand så kort tid etter Jesu død. Jerusalem var ikke det lureste stedet for å spre et falsk rykte. Derimot var Jerusalem et egnet sted for å spre opplysninger som kunne bekreftes.
Det hadde vært enkelt for jødene å motbevise falske påstander fra disiplene, men tausheten viser at de ikke hadde gode argumenter å komme med. Hvis jødene hadde sagt; «Det er ikke sant det dere sier om at Jesus har stått opp» kunne disiplene svart: «Så gå da og hent liket hans!» Hvis jødene hadde sagt: «Dere har stjålet liket hans,» ville disiplene kunne svare: «Dere satte jo romerske soldater til å vokte graven. Tror dere vi våget å gå gjennom sperringen, vi som av frykt hadde sveket ham og rømt bare noen dager tidligere?» I Bibelen ser vi at jødenes forklaring på oppstandelsen var at disiplene hadde stjålet liket om natten mens vaktene sov (Matteus 28,13). For romerske soldater var det derimot dødsstraff for å sovne på vakt, så det er ikke veldig sannsynlig at det skjedde.
Hvis vi avfeier oppstandelsen, må vi også erklære de første kristne som ikke troverdige. I den første kristne tiden var folk fullstendig overbevist om at Jesus hadde stått opp fra de døde, enten fordi de hadde vært øyenvitner selv, eller de bygget sin overbevisning på det de hørte fra øyenvitner. Vi må huske at de kristne hadde ingenting å vinne på å påstå at oppstandelsen hadde skjedd. Denne overbevisningen skapte bare problemer for dem, og for mange førte troen til at de ble drept som martyrer på arenaen, i kamp med gladiatorer eller villdyr, eller at de ble brent på bålet.
Det er bare oppstandelsen som kan forklare den forandringen vi ser hos disiplene, og den veksten kristendommen hadde. I tiden fram mot Jesu fødsel hadde det vært flere som påstod at de var Messias. De samlet en del tilhengere, men bevegelsene opphørte fullstendig etter at lederne var døde. Hvordan kunne kristendommen vokse og spre seg i tiårene etter Jesus, i en periode der hvem som helst kunne sjekke med folk i Jerusalem hva som virkelig hadde skjedd i påsken år 33?
Det kristendommen ber verden om, er å møte de kristne påstandene med samme krav til bevisførsel som de vi bruker på andre områder, og å bedømme vitnene på samme måte som vi bedømmer vitner i en hvilken som helst annen sak. Hvis vi gjør det, vil vi se at påstanden om at Jesus stod opp fra graven, er bedre bevitnet enn mye annet som folk godtar som sant.
Andre forklaringer:
Det finnes også andre forklaringer på hva som skjedde om morgenen første påskedag. Noen sier at Jesus egentlig ikke hadde vært død, og at han etter hvert våknet til bevissthet i graven. Det er flere problemer med denne forklaringen. Hvordan kunne de erfarne romerske soldatene unngå å kontrollere om Jesus var død eller ikke? Og hvordan kunne en halvdød, utsultet Jesus komme seg ut av likklærne, rulle bort den store steinen, overmanne de bevæpnede romerske soldatene og gå inn til Jerusalem?
En annen forklaring er at oppstandelsen var en hallusinasjon – dvs noe disiplene så, men som ikke var virkelig. Også her er det store problemer. Det første er at denne teorien ikke forklarer at graven var tom. Hvis disiplene bare trodde at de hadde sett Jesus, kunne de jødiske lederne på en enkel måte stoppet ryktet om oppstandelsen ved å vise fram den døde Jesus i graven. Et annet problem ved hallusinasjonsteorien er at vitnene er så mange, og at Jesus viste seg over en periode på 40 dager. Forskjellige mennesker kan ikke ha den samme hallusinasjonen.
Tiden etter oppstandelsen
Apostlenes gjerninger
Den femte boken i det nye testamentet heter Apostlenes gjerning og henger sammen med evangeliet etter Lukas (Luk). Bøkene har samme forfatter, og det er vanlig å mene at det var legen Lukas som skrev dem. De to skriftene er egentlig én bok i 2 bind. En skriftrull ville ikke hatt plass til hele boka, så det er kanskje grunnen til at den ble delt i to.
Apostlenes gjerninger begynner med å fortelle om tiden etter oppstandelsen, mens Jesus fortsatte å undervise disiplene. Videre får vi høre om da Jesus ble tatt opp til himmelen. Kristi himmelfartsdag feires til minne om denne hendelsen. Noe av det siste Jesus gjorde før han ble tatt opp til himmelen, var å gi disiplene misjonsoppdraget. «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.» (Apg 1:8) Dette verset gir i grove trekk en innholdsfortegnelse for hele skriftet Apostlenes gjerninger.
10 dager etter feiret jødene pinse til minne om at Gud gav budene til Moses på Sinai-fjellet. Mens disiplene var samlet, kom den Hellige Ånd og fylte dem (Apg 2). Dermed fikk de den kraften som Jesus hadde snakket om. Når vi leser videre i Apostlenes gjerninger, ser vi at evangeliet om Jesus gradvis blir brakt lenger og lenger av sted, som ringer i vann, akkurat slik Jesus hadde sagt. Fra Jerusalem til resten av Judea, så til Samaria og deretter til fjernere og fjernere strøk. Apostlenes gjerninger slutter med at apostelen Paulus kommer til Roma og forteller om Jesus til dem som bor der. Vi vet også at han hadde planer om å dra til Spania, som for datidens jøder ble regnet som «verdens ende».
På de ulike misjonsreisene grunnla Peter, Paulus og de andre disiplene mange menigheter. Ofte ble de bare en kort stund på hvert sted, og når det oppstod problemer i menighetene, sendte de medhjelpere og brev for å undervise og veilede de nye kristne. Disse brevene utgjør en stor del av Det nye testamentet.
Brevene
Det nye testamentet inneholder 21 brev. Disse er skrevet enten til menigheter eller til enkeltpersoner, og inneholder veiledning og undervisning om mange ulike utfordringer og problemer. Noe av veiledningen i disse brevene er preget av kulturen og normene i samfunnet på den tiden da de ble skrevet. Men det betyr ikke at brevene har gått ut på dato; de inneholder apostlenes veiledning om mange utfordringer som er like aktuelle i dag som de var for 1950 år siden.
I menighetene i området Galatia var det noen som hadde sagt at for å være en skikkelig kristen var det ikke nok å tro på Jesus; de kristne måtte også bli omskåret, slik som jødene, og følge de forskriftene som jødene hadde. Derfor skriver Paulus Galaterbrevet, der han understreker at mennesker blir frelst ved troen på Jesus. Ingen har lov til å lage tilleggs betingelser som må oppfylles for å bli frelst. (Les for eksempel Gal 5:1-6.) På den annen side gir Paulus en advarsel: Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet.
I byen Tessaloniki var det forvirring om når Jesus skal komme tilbake, om hva som skjer med de kristne som dør før Jesus kommer tilbake, og om hva som skal skje i de siste tider. Derfor inneholder de to Tessalonikerbrevene mye veiledning om dette. (Les f.eks 1Tess 4:13-5:2). I byen Korint var det blant annet splittelse og umoral som var utfordringene i menighetene, og derfor sier de to korinterbrevene mye om dette.
Noen av Paulus sine brev er skrevet til enkeltpersoner. Et av disse er det korte brevet til den kristne mannen Filemon. Bakgrunnen for dette brevet er at Filemon sin slave har rømt og har kommet til Paulus. Der har denne slaven blitt kristen, og han skjønner at han må gjøre opp med herren sin. Problemet var at datidens regler sa at en slaveeier stod fritt til å straffe slavene sine, og en rømt slave kunne straffes med døden. Dette gjør at Paulus skriver et brev for å be Filemon ta imot slaven sin på en god og vennlig måte. Paulus understreker at slaven nå har blitt Filemon sin bror, siden de begge er kristne, og Paulus sier også at han selv er villig til å betale slaven sin gjeld.
I tillegg til Paulus sine 13 brev har vi også 8 andre brev med veiledning og oppmuntring til ulike menigheter. Disse er skrevet av disiplene Peter (2 brev) og Johannes (3 brev) og av Jesu brødre Jakob og Judas. Når det gjelder Hebreerbrevet, vet vi ikke hvem forfatteren er.