UTVELGELSEN AV ABRAHAM – LØFTET OM FRELSE

Det er en rød tråd gjennom hele Bibelen som viser hvordan Gud skritt for skritt nærmer seg målet for sin store frelsesplan. Gjennom Det gamle testamente ser vi hvordan Gud forbereder det som skal skje når Jesus, Guds Sønn, kommer.

Allerede i 1 Mos 3, 15 har vi det første løfte om frelse. Gud sier til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og henens ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» En fra kvinnens ætt skal altså knuse slangens hode. På hebraisk brukes her et ord som bare kan bety hankjønn; «han» skal knuse slangens hode. Derfor mener mange at denne teksten peker fram mot Messias, han som skal knuse Satans makt.

Forklaring:

1 Mos 3,15 blir kalt for «Det første evangelium» (Protevangeliet). Det er ikke nevnt en konkret person eller et bestemt tidspunkt, men i ettertid kan vi se at det gikk i oppfyllelse da Jesus døde på korset og gjennom dette overvant syndens og djevelens makt over menneskene.

1 Mosebok 3.15 viser at Gud har en plan om frelse for menneskene. Historien om hvordan Gud realiserer denne frelsesplanen kaller vi frelseshistorien, eller vi bruker uttrykket «Guds store plan». Når Gud kaller Abraham og gjør ham til stamfar for Israelsfolket, får vi en ny epoke i denne frelsesplanen.

ABRAHAM

Når vi kommer til slutten av kapittel 11, møter vi Abraham for første gang. Dette er begynnelsen på det vi kaller fedre-historien, og denne fyller resten av 1. Mosebok (kap 12-50). I fedrehistorien får vi høre om stamfedrene for israelsfolket: Abraham, Isak, Jakob, samt Josef og brødrene hans. Her er det bare én mann og hans familie som kommer i fokus, og det kan kanskje se ut som om Gud glemmer alle andre og kun konsentrerer seg om Abraham og hans slekt. Men slik er det ikke. Når Gud velger ut Abraham, lover Gud ikke bare å velsigne Abraham, men også å gjøre Abrahams etterkommere til en velsignelse for alle jordens slekter. Gud har altså ikke glemt de andre menneskene på jorden.

Fakta

For 4000 år siden, den gang Abraham bodde der, må byen Ur ha vært en blomstrende havneby med gode handelsforbindelser. Elven Eufrat hadde dessuten bygd opp en fruktbar elveslette, slik at byen også hadde ypperlige forhold for jordbruk. Utgravinger viser at Ur var en stor og høyt utviklet by, der mange kunne lese og skrive. I ettertid har sanden som elven Eufrat førte med seg, flyttet strandsonen stadig lenger bort fra byen, og det eneste vi finner igjen av Ur nå, er noen ruiner som ligger ca 150 kilometer fra sjøen.

Fortellingen om Abraham finner vi i 1. Mos 12,1 til 25,10. Abraham er den første av patriarkene og han markerer starten på Israelsfolket (jødene) sin historie. Bibelen forteller at Gud kalte Abraham til å forlate hjembyen sin Ur og dra av sted til et land Gud ville gi ham.

Forklaring: En patriark er en mannlig leder og/eller en stamfar til en slekt eller et folk.

Ur var en viktig by, med en høyt utviklet sivilisasjon og kultur; og var også et viktig religiøst senter for dyrking av månegudinnen Nanna. En viktig grunn til at Gud ber Abraham forlate Ur, er at Gud vil starte noe nytt. Samtidig ville Gud skjerme Abraham og etterkommerne hans fra påvirkning fra avgudsdyrkelsen i Ur og den umoralen som avgudsdyrkelsen førte til.

Da Gud gav Abraham den dramatiske beskjeden om å forlate Ur, gav han ham samtidig et løfte om å vise ham et annet land. Gud lovet også å velsigne Abraham, og gjøre ham til en velsignelse. Abraham stolte så mye på Gud at han var villig til å bryte opp fra det komfortable livet i storbyen, og legge ut på en lang vandring i ødemarken uten å vite hvor han skulle. Abraham kalles «troens far» fordi han stolte på Gud og valgte å adlyde, selv om det fantes grunner til å være skeptisk til det Gud sa. Denne tilliten til Gud var forutsetningen for at Gud kunne bruke Abraham i sin plan.

Abraham – en troshelt?

Abraham regnes som en troshelt, men også han gjorde feil, og Bibelen legger ikke skjul på det. Da Kanaan ble rammet av hungersnød, drog Abraham til Egypt. Han var redd Farao ville drepe ham for så å kunne ta Sara inn i haremet sitt. Derfor ba han Sara om å si at hun var søsteren hans. Farao tok Sara som kone og gav Abraham store gaver. Det Abraham gjorde, virker som falskhet og feighet, for han redder sitt eget skinn ved å svikte kona. Kun Guds inngrep gjorde at Farao forstod feilgrepet sitt og gav Sara tilbake til Abraham.

Forklaring:

En gammel papyrusbit fra Egypt inneholder fortellingen om en farao som drepte en mann for å kunne overta kona hans. Abraham sin frykt var altså ikke ubegrunnet. Og Sara var faktisk Abrahams halvsøster. Slike ekteskap mellom nære slektninger var ikke uvanlige på den tiden. Men en halv sannhet er likevel en løgn når den brukes for å dekke over sannheten.

Gud hadde lovet at Abraham skulle få en stor slekt, men det ene året etter det andre gikk uten at Abraham og Sara fikk barn, og Abraham tenkte at det var Elieser, tjeneren hans, som skulle arve ham. Men Gud gjorde det helt klart at Abraham skulle få barn og bli stamfar til en tallrik nasjon. Da oppfordret Sara Abraham til å gjøre noe som var vanlig på den tiden, nemlig å få barn med konas tjenestekvinne, og la dette barnet bli regnet som konas eget barn. Abraham gikk med på det, og han og Saras tjenestekvinne Hagar fikk sønnen Ismael. Du kan lese om dette i 1 Mos 16.

Men det var ikke på denne måten at Gud ville oppfylle sitt løfte Gud gjentok derfor for Abraham at han skulle få en sønn med Sara (1 Mos 17,15-21).

Oppfyllelse

En tid etter fikk endelig Abraham og Sara den sønnen som Gud hadde lovet dem, og som de hadde måttet vente på i så mange år. Nå hadde de begge blitt så gamle at det var tydelig at det var Gud som gjorde et mirakel slik at de kunne få barn. De gav ham navnet Isak, som betyr latter (1 Mos 21,1-7).

Selv om Isak var 13 år yngre enn Ismael, stod han foran ham i arverekkefølgen, og dette førte til en konflikt i familien. Det virker som om Ismael var misunnelig på lillebroren, og at Sara så på Ismael som en trussel mot Isak sin plass som arving. Dette førte til at Sara krevde at Hagar og Ismael måtte forlate leiren. Abraham hadde ikke lyst å utvise dem. Han syntes nok også det var et svik å sende dem bort fra leiren. Men Gud snakket med Abraham om dette og lovet å ta seg av Hagar og Ismael. Dette gjorde at Abraham sendte dem bort, og gav dem gaver så de kunne ha det de trengte. Båndene mellom Ismael og Abrahams leir ble likevel ikke fullstendig brutt, for når Abraham døde, ser vi at både Isak og Ismael er på plass for å begrave ham.

Abraham er en mann som binder sammen jødedom, islam og kristendom. Både jødene og araberne viser respekt for Abraham som deres stamfar. Jødene nedstammer fra Isak, mens araberne regner seg som etterkommere etter Ismael. For de kristne er Abraham viktig som «de troendes far». Den tilliten og lydigheten han viste i forholdet til Gud, gjør ham til et viktig forbilde. Paulus understrekte at det var viktigere å ha den samme tilliten og lydigheten til Gud, som det Abraham hadde, enn å kunne føre slektstavlen sin tilbake til ham. (Gal. 3,7)

Abraham settes på prøve (1 Mos 22,1-19)

Ingen steder kommer Abrahams tro og lydighet klarere fram enn i det vi leser om i kapittel 22, offer-historien med Isak. Men samtidig kan denne fortellingen være utfordrende å forstå. Krevde Gud virkelig det ultimate offer av Abraham, og var Abraham faktisk villig til å gjøre det?

Flere år hadde kommet og gått, og Abraham og Sara hadde gledet seg over å se Isak vokse opp og bli en ungdom. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da Gud plutselig en dag ba Abraham ta sønnen sin og dra til Moriafjellet for å ofre ham. Det er umulig å forstå Abraham sin sorg og smerte over denne beskjeden, og derfor er det tankevekkende å se at han neste morgen står tidlig opp og gjør klart alt til turen og ofringen. Slik lydighet uten innvendinger eller somling kjennetegner Abraham sitt forhold til Gud.

Abraham drar til Moriafjellet for å ofre Isak. Disse tre dagene, mens de kom nærmere og nærmere Moria, må ha vært en forferdelig opplevelse for Abraham. På de årene som hadde gått siden Isak ble født, hadde han blitt veldig glad i gutten, og dette kom klart fram i det Gud hadde sagt til ham: «Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der …» 1.Mos 22:2

Isak var på denne tiden blitt en ung gutt eller ungdom. Han var sterk nok til å bære all veden som trengtes til ofringen, og dermed var han antakelig også sterk nok til at han kunne gjort motstand når den over 100 år gamle faren forklarte hva som skulle skje. Det står at Abraham bandt gutten, men antakelig uten at Isak gjorde motstand. Det er altså ikke bare Abrahams tro som er et mysterium i denne historien; det er et like stort mysterium at Isak var villig til å dø. Først da Abraham løftet kniven og gjorde seg klar til å ta livet av Isak, ropte Gud for å stoppe ham, og viste ham en vær han kunne ofre i stedet.

Hvorfor ber Gud ofre Isak? Hele denne turen til Moria-fjellet kan kanskje virke som en uforståelig og unødvendig lidelse for Abraham og Isak. Men det Gud gjør tjener alltid en hensikt. I dette tilfellet var kanskje en hensikt at Abraham og Isak skulle bli nødt til å ta en tydelig beslutning om å leve i lydighet og tillit til Gud. Ofte er det slik at kriser i livet fører til at mennesker ser tydeligere hva som virkelig betyr noe. Det er ikke lett å finne enkle svar på dette. Gud gjorde det klart at han ikke krevde menneskeoffer, slik som var vanlig blant folkene i Kanaan. Folk fikk et klart bevis på at Gud aksepterte dyreoffer som stedfortreder for menneskeoffer. Dessuten peker denne hendelsen fram mot det som skjedde ca 1000 år senere, da Salomo bygde et tempel på det samme berget som Abraham og Isak hadde stått på. I dette templet ble det stadig ofret dyr for folk sin synd. Hendelsen peker også fram mot den dagen da Gud ofret sin sønn på en annen høyde utenfor Jerusalem, og Jesus frivillig bar korset opp til Golgata. Abraham fikk oppleve at sønnen ble spart, men Gud sparte ikke sin egen sønn. Hvis vi kan forstå noe av den smerten Abraham følte på vei til Moria, vet vi også noe om Guds egen smerte da han så Jesus på vei til Golgata.

Isak og kona Rebekka ble foreldre til tvillingene Esau og Jakob. Jakobs 12 sønner ble opphav til Israels 12 stammer, som etter hvert vokste til et tallrikt folk. Abraham ble altså stamfar til et stort folk, slik Gud hadde lovet. Og etter ca 1800 år ble Jesus født inn i dette folket. Dermed ble også det andre løftet til Abraham oppfylt, nemlig at gjennom Abrahams slekt skulle hele verden velsignes.

Fakta – Abraham som historisk person

Ifølge Bibelens fortelling var Abraham en mann som levde for ca 4000 år siden. Vi har svært få kilder til sikker kunnskap om denne tiden. Den syriske historikeren Nikolaus av Damaskus (født ca 64 f.Kr) skriver: «Abram hersket i Damaskus, en innflytter fra Kaldea. Men ikke lenge etter drog han til Kanaan, der han slo seg ned. En landsby nær Damaskus er oppkalt etter ham: Abrams bosted.» Dette stemmer med det Bibelen forteller. Abraham kom fra Ur i Kaldea, han het opprinnelig Abram, og han må ha stoppet i Damaskus på vei til Kanaan, for vi vet at Abrahams mest betrodde tjener, Elieser, var fra Damaskus (1 Mos 15:2).

En annen ting vi kan merke oss, er at detaljene fra historien om Abraham stemmer med det vi ellers vet. Forskning kan bekrefte Bibelens bruk av stedsnavn, opplysninger om skikker, holdninger, landskap og værforhold. Vi kan stusse over enkelte detaljer, som feks at Abraham var redd for at en fiendtlig konge skulle stjele fra ham kona, som da var 70-80 år gammel. Men på den annen side er det usannsynlig at denne historien er oppdiktet, siden den setter Abraham i et dårlig lys. Det naturlige vil være å dikte opp detaljer som «forstørrer» helten, og kutte bort alt som stiller ham i et dårlig lys. Det er et gjennomgående trekk ved Bibelens skildringer at den forteller åpent om feil, svik, ulydighet og manglende tro hos viktige personer. Dette er en sterk indikasjon på sannhetsinnholdet i fortellingene.

Abraham blir regnet som stamfar for både israelittene (gjennom sønnen Isak, som han fikk med kona Sara) og for araberne (gjennom sønnen Ismael, som han fikk med Hagar). Sentralt i fortellingen står løftene fra Gud, særlig løftet om Kanaan som land for Abrahams etterkommere, og den spesielle statusen som Guds utvalgte. Dette har vært grunnpilarer i jødenes nasjonale, religiøse og kulturelle identitet, og har vært med å bevare dem som en nasjon på tross av motstand, okkupasjon og ufrivillig eksil opp gjennom historien.