UTVELGELSEN AV FOLKET – PAKTEN OG OPPGAVEN
MOSES
Farao og folket i Egypt var takknemlige for det Josef hadde gjort for landet deres, og derfor ble Israelsfolket godt behandlet. Dette endret seg etter hvert, og Farao ble redd for at Israelsfolket skulle prøve å ta makten i Egypt. Derfor satte han Israelsfolket til hardt slavearbeid, og for at folket ikke skulle vokse, bestemte han at guttebabyer skulle kastes i elva Nilen. På denne tiden ble Moses født i en jødisk familie. Moren gjemte ham en stund, og så la hun ham i en kurv i Nilen. Der fant Faraos datter ham, og tok ham til seg som sin egen gutt. Moses var hjemme til han var omtrent fire år, og deretter vokste han opp på slottet.
Selv om Moses levde som prins på slottet, glemte han ikke at han egentlig var israelitt. Når han så hvor dårlig folket hans ble behandlet, ble han sint, og en gang drepte han en egyptisk slavedriver som slo en jødisk arbeider. På grunn av dette drapet måtte Moses flykte, og han ble sauegjeter i ødemarken i området Midian i 40 år. En dag så han noe rart: en tornebusk som sto i lys lue, men som ikke brant opp. Moses gikk bort for å se, og oppdaget at ilden var et tegn på Guds nærvær. Gud snakket til Moses, og ba ham gå til Egypt og føre Israelsfolket ut i frihet.
Farao ville ikke la Israelsfolket reise, siden de var viktig arbeidskraft for ham. Derfor sendte Gud ulike plager over Egypt for å få Farao til å skifte mening. Men Farao stod på sitt. Den siste plagen var den verste av dem alle: en dødsengel gikk gjennom landet og drepte den førstefødte i hvert hus. Israelsfolket var varslet om dette, og hadde fått beskjed om å smøre blod av et lam på dørkarmen. Der det var blod på døren, gikk dødsengelen forbi.
Etter dette jaget farao Israelsfolket av sted, og de brøt opp og la veien ut i ørkenen, og kom fram til bredden av Rødehavet. Hele tiden ledet Gud dem, i form av en skystøtte om dagen og en ildsøyle om natten. Så snart folket hadde forlatt Egypt, ombestemte Farao seg, og kom med hæren sin for å hente folket tilbake. Israelsfolket trodde alt håp var ute, for foran dem lå havet, og bak dem kom Farao med sine krigsvogner. Men Gud åpnet en vei gjennom sjøen. Israelsfolket gikk tørrskodd over, og da Faraos hær fulgte etter, lukket havet seg og hæren druknet.
VANDRING MOT DET LOVEDE LAND
Gud hadde gitt Abraham løfte om landet. Nå møter vi israelfolket på vandring mot dette landet. Fra bredden av Rødehavet, der egypternes hær hadde druknet, fortsatte Israelsfolket vandringen til de kom til foten av Horeb-fjellet, der Gud tidligere hadde møtt Moses i form av en brennende tornebusk. Moses gikk opp på fjellet, og der møtte Gud ham. I 2 Mos 19,3-6 kan vi lese om hva som var Guds plan.
Først skulle Moses påpeke hva de nå hadde erfart og sett. Gud hadde reddet dem fra egypterne og ført dem fram til et møte med seg selv. De hadde nå sett hva Gud kunne gjøre for frelse og redde Abrahams ætt.
Det andre Gud ville at Moses skulle si til folket, gjaldt de betingelsene som Gud stilte folket overfor, og de løfter de skulle få. Dersom folket ville lytte til Guds tale og holde den pakten han ville inngå med dem, skulle de få en særstilling blant alle folk i verden. Det var snakk om en fornyelse av løftene til Abraham. Men det krevde at de var lydige mot Gud.
Det tredje som Moses fikk høre av Gud var at folket ble beskrevet som «et kongerike av prester», og «et hellig folk». Dette betød at hele folket kunne gå inn i presterollen, som innebar retten til å vende seg direkte til Gud i bønn og tale. Folket var også et folk som på en særlig måte skulle gjøre Gud kjent for folkeslagene, og være innviet til denne oppgaven. Gjennom måten de levde på skulle de avspeile Guds gode vilje.
PAKTEN OG LOVEN
Etter dette fikk Moses de ti bud og mange andre lover og forskrifter som var nødvendige for å styre det store folket. I Bibelen brukes ofte ordet «Loven» som en samlebetegnelse for alle Guds bud og lover. Tre kjennetegn ved disse lovene er hellighet, rettferdighet og omsorg for de svake. Denne loven utgjør også grunnlaget for Guds pakt med Israelsfolket, der Gud lover å velsigne folket når de holder Loven, men også straff dersom de bryter den. Vi skal se litt nærmere på hovedinnholdet i denne loven.
Hellighet
Bakgrunnen for lovene Moses fikk, er at Israelsfolket er Guds folk. Lovene og forskriftene sier derfor mye om folkets forhold til Gud, og om ofringer og religiøse merkedager. Men forholdet til Gud har også konsekvenser for mellommenneskelige forhold og for forholdet til jorden og til dyr, og av den grunn sies det også mye om dette. Disse lovene er veldig omfattende, og det måtte de være, siden dette var de eneste lovene Israelsfolket hadde. De hadde ikke en tykk lovsamling i tillegg til det som stod i Bibelen, så lovene Moses fikk, sier hva en skal gjøre i veldig mange situasjoner som kunne oppstå: krangler, tjuveri, voldtekt, incest, kjøp og salg, pantsetting av eiendom, fattigdom, utroskap, ulydighet mot foreldre og mye mer. Folket skal være et hellig folk, dvs et folk som tilhører Gud og lever på en måte som gjenspeiler hvordan Gud er.
Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig. Og jeg har skilt dere ut fra folkene, for at dere skal høre meg ti. (3.Mos 20:26).
Rettferdighet
Moses fikk rettledning om hvordan han skulle ordne opp i konflikter. Hva skal for eksempel straffen være hvis du slår noen så hardt at de mister en tann? Det vanlige på den tiden var at straffen var hard hvis det var en fattig mann som slo en rik, og at straffen var mild hvis det var motsatt. Lovene som Moses fikk av Gud slår fast at en rik manns tann er like mye verdt som en fattig manns tann, eller sagt med andre ord: rikfolk og fattigfolk skal behandles likt, med de samme plikter og samme rettigheter. Det advares derfor sterkt mot å la rikfolk bestikke dommere til å felle uriktige dommer, og et viktig prinsipp er det vi kaller likhet for loven, eller «øye og øye og tann for tann.» (Se for eksempel 3.Mos 24,20) Disse ordene høres kanskje harde og kyniske ut, men sannheten er det motsatte: de sikrer rettferdige dommer.
Omsorg for de svake
Et viktig kjennetegn ved forskriftene som Moses fikk, er omsorgen for de svake. Det legges vekt på rettighetene til fattigfolk, enker, fremmede og slaver, blant annet ved at slaver skulle frigis etter syv år, og at pantsatt jord skulle leveres tilbake til de opprinnelige eierne etter 50 år. Både jorden og husdyrene skal få hvile, og en skulle la det stå igjen litt korn på åkeren, slik at de fattige kunne gå der og samle mat. (2.Mos 23; 3.Mos25).
Lovene og forskriftene som Gud gav Moses, sier oss noe om hvordan Gud selv er. Vi skal ha omsorg for naturen på samme måte som Gud selv bryr seg om det han har skapt. Vi skal vise godhet mot de svake slik Gud selv gjør. Vi skal felle rettferdige dommer og si nei til bestikkelser og uærlig handel, på samme måte som Gud selv er rettferdig og ikke lar seg bestikke. Vi tenker kanskje at alle lovene, budene og forskriftene var en tung byrde som Gud la på folket. Noen tenkte sikkert slik, men andre var glade for disse budene, fordi de mente at budene gav en god ramme for livet og samfunnet. I Salme 119 i Bibelen er takknemlighet for loven veldig tydelig:
Av dine befalinger får jeg forstand, derfor hater jeg all løgnens sti.
Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. (Sal 119,104-105).
Strenge straffer
Noe som kan være sjokkerende når vi leser lovene som Gud gav til Moses, er de strenge straffene som folk fikk når de var ulydige mot Guds bud. Det nevnes flere lovbrudd som det er dødsstraff for, og flere ganger leser vi om at opprør blir straffet med ulykker der folk dør. Det er vanskelig for oss å forstå dette, men Bibelen legger ikke skjul på dette, og det kan stå som en påminning om hvor alvorlig Gud ser på ulydighet og opprør mot ham. Problemet er ikke bare enkeltmennesket sin synd, men også at den som gjør opprør mot Guds bud, kan få andre med seg, slik at de også kommer i opposisjon til Gud.
Selv om vi ser at folk bli straffet for opprør mot Gud, ser vi også mange eksempler på at Gud tilgir folk. Det avgjørende er om folk angrer eller ikke. Når et menneske med vitende og vilje gjør opprør mot det Gud har sagt og nekter å omvende seg, vil straffen til slutt ramme.
Loven hadde flere hensikter, og De ti bud med øvrige forskrifter skulle være en hjelp for folket til å:
- Leve i fredelig sameksistens (fellesskap) med hverandre.
- Leve på en måte som førte til velsignelse og glede (5 Mos 28,1-14).
- Leve på en måte som reflekterte hvordan Gud er: Folket skulle tjene hverandre slik som Gud tjente dem.
- Være vitner: Når andre folk og nasjoner fikk se Israel følge de gode lovene Gud hadde gitt dem, ville de bli nysgjerrige på hvem Israels Gud var. Se 5 Mos 4,6-8 og sammenlign med Joh 13,34-35.
Ofringer
En stor del av de forskriftene Moses fikk, handler om ofringer. Det fantes ulike offer, de viktigste er takkoffer og soningsoffer. Takkoffer viser takknemlighet til Gud, og viser en erkjennelse av at alt det vi har, er gaver fra Gud. Soningsoffer er en innrømmelse av at en ikke klarer å leve et fullkomment liv, og fortjener straff. Alle lovene og forskriftene gjorde det klart for folket at de ikke klarte å leve slik som Gud krevde, og at de derfor trengte tilgivelse. Gud lot folket ofre et dyr (en okse, sau, geit eller fugl) som en stedfortreder for seg selv, slik at dette dyret tok straffen for det mennesket hadde gjort. Dette er en ordning som peker fram mot Jesus, «Guds lam som bærer verdens synd» Johannes 1:29. Se også Jesaja 53.
Lovene og budene som Gud gav Moses, er del av en pakt som Gud knytter med folket. En pakt er en avtale mellom en sterk part og en svak part. Gud – den sterke parten – lover å ta seg av folket, mens folket på sin side lover å anerkjenne Guds autoritet og følge de lovene han har gitt. Folket sin lydighet er en betingelse for at Gud skal fortsette å beskytte og velsigne dem.
MOSES – EN PROFET
Moses var en profet. Det vil si at Gud snakket til ham, og Moses fortalte videre til folket hva han hadde hørt. Folket visste at Moses var en ekte profet fordi de så mirakler som han gjorde, og de så at ting han forutsa, gikk i oppfyllelse. I Bibelen er dette de to tegnene som kan brukes til å skille mellom ekte og falske profeter.
Ingen andre enn Moses fikk gå opp på Horeb-fjellet. Israelsfolket stod på avstand og så og hørte de mektige tegnene på at Gud hadde kommet ned for å møte Moses. Men Gud ønsket at folket også skulle kunne komme nær ham, så han gav Moses beskjed om et telt som skulle bygges. Dette teltet kalles for tabernaklet. Selve teltet var inndelt i to rom. Det innerste ble kalt det aller helligste, og der lovet Gud at han ville bo. Rundt teltet var det strukket et gjerde av tøy. Innenfor denne innhegningen kunne folket komme for å ofre og be, men det var bare prestene som hadde lov til å gå inn i selve teltet. Se 2. Mos 25 – 31 og 35 – 40). Tabernaklet ble konstruert slik at det enkelt kunne pakkes sammen og flyttes. Flere hundre år senere, da Israelsfolket ikke lenger levde som nomader i ørkenen, men hadde slått seg ned i Kanaan, bygget kong Salomo et tempel etter modell av tabernaklet.
Både da Moses innviet tabernaklet, og da kong Salomo innviet templet, leser vi at Gud kom i form av en lysende sky og fylte det innerste rommet – det aller helligste. Kun én gang i året kunne øverstepresten gå inn i dette rommet med et offer for folkets synd. (3.Mos 16)
I ødemarken
Etter omtrent ni måneder ved Sinai-fjellet, fører Gud israelittene videre mot Kanaan. Gjennom den lange ørkenvandringen tok Gud seg av folket. Han gav dem mat og drikke, og hjalp dem til å vinne over fiendene deres. Hver dag lå det et tynt lag med manna (en slags korn) på bakken, og folk kunne gå ut og samle så mye som de trengte. Flere ganger lot Gud Moses slå med staven sin på berget, og det kom vann ut av klippen, slik at folket og dyrene fikk drikke.
På tross av alt det Gud gjorde for å ta seg av folket, lærte de ikke å vise ham tillit og lydighet. Igjen og igjen møter vi syting, anklager og manglende tillit til at Gud kunne ordne opp i det som var vanskelig. Derfor bestemte Gud at folket ikke fikk komme inn i Kanaan, og det som kunne vært en vandring som varte i noen måneder, i stedet ble et 40 år langt opphold i ørkenen. Først da disse 40 årene var gått, gav Gud klarsignal om at folket skulle krysse grenseelven Jordan og gå inn i Kanaan. Dermed startet oppfyllelsen av landløftet som Gud hadde gitt til Abraham flere hundre år tidligere.
Moses fikk ikke komme inn i Det lovede land, som Gud hadde gitt løfte om til fedrene. Se 5. Mos 34,1-4. Fra toppen av fjellet Pisga fikk han derimot se inn i Kanaan før han døde og ble gravlagt. Det var Moses sin etterfølger, Josva, som fikk lede folket inn i Kanaan, men M0ses etterlot seg denne påminnelsen til israelittene:
For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom. Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut fra slavehuset, fra faraos, egypterkongens, hånd. (5. Mos 7,6-8)