SYNDEFALLET
Bibelen gjør det klart at Gud var fornøyd med det han hadde skapt. «Se, det var svært godt» sier Bibelen (1. Mos 1:31). Hvordan stemmer dette med den virkeligheten vi ser i våre egne liv og i vår tids nyhetsbilde? Det stemmer dårlig, ikke sant? I tusenvis av år har mennesker strevd med spørsmålet om det ondes opphav. Hvor kommer død og ødeleggelse fra? Hvorfor er mennesker så onde mot hverandre? Hvorfor er det så mye lidelse og nød blant oss? Hvorfor er det mange mennesker som opplever slit og strev i livet? Vi får kanskje ikke tilfredsstillende svar på disse spørsmålene, men 1. Mos 3 avslører i alle fall noen grunnleggende ting om hvor det onde kommer fra.
«Men slangen…» (1 Mos 3.1-5)
Alt vi har hørt om i de to første kapitlene i 1 Mosebok har vært godt og harmonisk, men i starten av 1 Mos 3 møter vi det lille ordet «men», som varsler at noe kommer og ødelegger freden og harmonien. Den som kommer er «slangen». Slangen blir beskrevet som listig og sluere enn andre dyr som Gud hadde skapt. Det er overraskende å møte en snakkende slange siden vi vet at dyr ikke snakker. Men Bibelen gjør det klart at det er ikke er en vanlig orm vi snakker om her, men derimot Guds og menneskers store fiende, som kalles Djevelen eller Satan (se feks. Åp. 12.9).
Slangen sier til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Forbudet gjaldt kun ett tre, og menneskene kunne fritt spise av alle de andre trærne. Djevelen retter fokuset mot det forbudte, og «sår» en tanke i menneskene sitt sinn om at forbudet er urimelig: har de virkelig ikke lov til å spise av noen som helst av alle disse gode trærne? Djevelen stiller altså spørsmål ved det som Gud hadde sagt, og får det til å se ut som om forbudet ikke er forenlig med Guds godhet og kjærlighet.
Nå var oppmerksomheten satt på dette treet. De andre trærne var ute av synsfeltet: «Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet…» (1 Mos 3,6). Fristelsen ble forsterket ved at slangen direkte avviste Guds ord om at menneskene kom til å dø hvis de spiste av treet. Slangen prøvde også å få det til å virke som om Gud ville holde menneskene nede, og forhindre at de ble som ham selv. «Dere kommer slett ikke til å dø, men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.” (1 Mos 3,5).
En oppdagelse (1 Mos 3,6-7)
Kvinnen tok frukten og spiste den. Hun gav også frukt til mannen, og han spiste. Teksten understreker dermed at mannen og kvinnen var sammen om dette, og begge fikk samme opplevelse: Øynene deres ble åpnet og de skjønte at de var nakne. Dette betyr ikke at de tidligere hadde vært blinde eller hadde gått med øynene lukket. Det betyr at de nå så ting på en annen måte enn før; nå først ble det et problem at de var nakne. Fortroligheten mellom dem var altså ødelagt, og de flettet sammen fikenblader og bandt dem rundt livet for å skjule nakenheten.
Slangen hadde sagt at de skulle få «kjenne godt og ondt», og han hadde fått dette til å høres ut som god og verdifull kunnskap. Slangens ord er på en måte sanne, men inntrykket han skapte, er som alltid falskt. Før de tok av frukten, hadde menneskene bare kunnskap om godt. Etter at de hadde spist, hadde de i tillegg kunnskap om vondt. Nå visste de hvordan skam og skyldfølelse, anger og tomhet kjentes ut. Nå hadde de fått kunnskap om både godt og vondt.
Begge blir stilt til ansvar (1 Mos 3,8-13)
Vi så i sted at det fortrolige forholdet mellom Adam og Eva var ødelagt på grunn av ulydighet og dårlig samvittighet. I fortsettelsen ser vi at forholdet til Gud også var ødelagt. Menneskene hadde hatt et nært forhold til Gud i hagen, men når han nå kommer til dem, gjemmer de seg for ham. Gud roper på mannen og spør hvor han er. Grunnen til at Gud roper er nok ikke at Gud ikke visste hvor de var; ropet er en invitasjon til å komme fram og innrømme hva som hadde skjedd.
Men Adam og Eva ønsker ikke å innrømme noe som helst, og når Gud stiller det uunngåelige spørsmålet: ”Har du spist av treet jeg forbød deg å spise av?” (1 Mos 3,11) svarer mannen ved å legge skylden på kvinnen som Gud hadde gitt ham. Når så Eva får muligheten til å innrømme feilgrepet sitt, gjør hun som mannen og legger ansvaret hos en annen. Slangen får skylden. Eller er det kanskje Gud som får skylden, siden han hadde skapt kvinnen og slangen?
Både mannen og kvinnen er ansvarlige, men tar ikke ansvar. Spørsmålene Gud stiller, er en invitasjon til å erkjenne hva som har skjedd, innrømme ulydigheten og be om tilgivelse. Men de fraskriver seg ansvaret og kaster skylden på andre.
Konsekvensene av syndefallet (1 Mos 3,14-24)
Slangen, kvinnen og mannen må bære konsekvensene av det som skjedde. Først får slangen dommen (1 Mos 3,14-15). Gud forbanner slangen, og varsler at det for alltid vil være fiendskap mellom slangen og kvinnen, og mellom slangens avkom og kvinnens avkom. Dette fiendskap skal vare helt til en knuser slangens hode. Dette betyr ikke at slanger som dyreart skal utryddes. Slangen er med i mangfoldet av skapninger som Gud har skapt. Det er den ene slange, altså Djevelen, som en dag skal ødelegges. Dermed ligger det et håp i det som Gud sier. Kampen mot det onde blir ingen lett kamp, men det skal til slutt ende med seier.
Den neste som får dommen, er kvinnen (1 Mos 3,16). Dommen rammer hennes rolle som mor. Hun skal føre slekten videre gjennom fødsler som nå blir forbundet med smerte.
Forholdet til mannen blir forstyrret. De skal fremdeles høre sammen og fortsette oppdraget med å fylle jorden og ta vare på den. Begjæret skal holde de to sammen, og den ene skal herske over den andre. Slik var det ikke fra skapelsen.
Til slutt får mannen dommen (1 Mos 3,17-19). Han er den hovedansvarlige. Gud sier at konsekvensene er at arbeidet hans blir mer strevsomt og jorden skal vise seg fra vrangsiden, den skal være forbannet. Dette er sterke ord. Det som før var selvsagt, blir ikke slik lenger. Jorden skal slippe til torn og tistler i stedet for god frukt.
Historien slutter med to viktige opplysninger: Den ene er at Gud lager klær av skinn til Adam og Eva. Dyr måtte altså bøte med livet på grunn av menneskenes ulydighet. Dette viser fram mot ofringene vi ser ellers i Bibelen, og til syvende og sist peker det fram mot Jesus, som døde for å ta bort menneskers synd. Det andre som skjer i slutten av syndefallsberetningen, er at Gud sender Adam og Eva ut av Edens hage, og stenger veien tilbake. Dermed blir de ikke bare utestengt fra en god hage, der det var harmoni og overflod. Enda viktigere er det at de mister muligheten til å leve i Guds nærhet.
Et mønster dannes (1. Mos 4 – 11)
Hendelsen i 1 Mos 3 får store ringvirkninger. Den kan sammenlignes med en stein som treffer vannet. Det høres et plask og man ser bølgene bre seg som ringer i vannet. For hver ny ring ser vi ondskap i en ny form, men de ulike ringene inneholder også to andre faste element: dom/straff og nåde. Dette mønsteret gjentar seg også andre steder i Bibelen. Som oftest er straff og dom brukt for å få mennesker til å vende om til Gud, men noen steder er dommen et endelig oppgjør fra Guds side med mennesker som ikke ville omvende seg.
Allerede i det neste kapitlet (1 Mos 4) leser vi om det første drapet, når Kain dreper broren sin Abel. Vi ser en gudløs, selvopptatt holdning hos Kains etterkommere. En ytterligere forverring skjer når vi kommer til kapittel 6, der vi får høre at jorden var fordervet og full av vold. Gud velger å sende en stor flom over verden for å utslette ondskapen og skape en ny start gjennom den gudfryktige mannen Noah og hans familie.